Familiens rå virkelighet

Grotesk aktualitet i knapp og dramatisk tragedie.

BOK: «Ein gong sommaren 1985. Eg løfta ei sjøstjerne opp frå vatnet, den forsøkte å krympe seg inn i hånda mi.» Slik åpner «Lyden av noen som dør», og jeg blir lettere nedstemt med tanke på å skulle lese nok en velskrevet oppvekstroman fra Bygde-Norge. Muligens med visse selvbiografiske trekk og gjenerindringer fra en «fjern» barndom skrevet av en som knapt har rukket å bli voksen. Men så er det ikke slik med boka til Brynjulf Jung Tjønn. Forfatteren med det fantastiske navnet fikk en særdeles god mottakelse på sin debut «Eg kom for å elske» (2002). Tjønn er i tillegg journalist og redaktør for sitt forlag Jung.no, der et av formålene er å gi ut smale romaner. Hans andre bok er på knappe 110 sider, og forbilledlig i så måte. Med et innhold som viser seg å være eksplosivt.

Veik og livløs

Vi er på et lite tettsted ved kysten. Jegpersonen Clemence har fett hår, kort tjukk hals, veike armer og en flat og livløs brystkasse. Han har droppet ut av skolen, og jobber på bensinstasjonen til ungkaren Werner.

Clemence sliter med at faren ikke klarer å ta vare på seg selv etter at moren til Clemence døde. Unggutten finner farens dagbok, ufullført, og han begynner selv å fylle inn det som mangler i farens - eller familiens - biografi. Det er en tunge saker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Lyden av noen som dør» er en fortelling som begynner ganske tilforlatelig. Clemence forteller om barndommen og snille tante Anne. Om hverdagen på bensinstasjonen, og om kontakten med den søte ni år gamle nabojenta. Han forteller om savnet av moren som alltid luktet mat, og hvordan han masserte moren da hun levde.

«Fingrane mine glir over mors åreknuter, mors kvite hud, og eg blir svimmel i hovudet, lukta av hudkrem og den tunge lukta i rommet svirrar rundt i hjernen min, spysmaken sit framleis i munnen, og eg kjenner at eg blir kvalm igjen.»

Tvetydig

Gjennom tvetydige små drypp vokser det fram en annen historie: Om farens ustyrlige sinne; at han skjøt hunden til Clemence i hodet, at han dengte mor og sønn nesten til døde. Dette er fortalt i med en konkret hverdagslighet, som framhever det groteske i handlingen.

STERKE SAKER: Brynjulf Jung Tjønn har skrevet om mord, voldtekt og incest, men uten et snev av kriminallitterær spekulasjon. Foto: THOMAS BRUN/CAPPELEN DAMM
STERKE SAKER: Brynjulf Jung Tjønn har skrevet om mord, voldtekt og incest, men uten et snev av kriminallitterær spekulasjon. Foto: THOMAS BRUN/CAPPELEN DAMM Vis mer

Etter hvert omfatter dette tvetydige gapet mellom uskyld i framstilling og grusomme handlinger, også Clemence selv. Vi forstår at hans bilde av virkeligheten ikke stemmer overens med det som virkelig skjer.

Mord og voldtekt

Her er temaer som incest, voldtekt, flere mord, men bare antydningsvis bakt inn i Clemence fortelling - og så vagt at vi hele tiden betviler hva som er «sant» eller ikke. Det tragiske er at Tjønn her har skrevet en realistisk fortelling. Bare de siste dagers avisoverskrifter avslører grusomhetene som kan skje i den såkalte kjernefamilie.

Det som gjør denne boka så rystende er at den er fortalt med offerets, etter hvert bøddelens, perspektiv. Med en ekstremt innadvendt talefør taushet.

«Lyden av noen som dør» er skrevet på nynorsk. Et arbeid som skal ha falt Tjønn så tungt at han i vår rykket ut og fortalte at han med denne boka tar et farvel til nynorsken. Det er synd. Tjønn har et grep om den særegne musikaliteten og poesien i språket. Og han er god til å lage bilder. Så god at han har en tendens til å lesse litt på.

Men de mange bildene forsterker også innholdet. Med et tilsynelatende malplassert poetisk erindringsslør, som gjør den tunge tematikken desto tyngre.

Familiens rå virkelighet