Lene Kongsvik må være en av Norges mest inkluderende komikere. Hun er grisegod til å sirkle inn vidt forskjellige mennesketyper, det være seg den 18-årige middelklasse-partyjenta, den middelaldrende trygdesnylteren, eller overlegen fra Holmenkollen som er i ferd med å gå ut på dato.

På sitt beste er de ikke bare treffende karikaturer av tidvis irriterende mennesketyper, de er også subtile samtidskommentarer. For å si det på den måten: Hvis du klarer å se hele «Kongsvikfamiliene» uten på noe tidspunkt å begynne å rødme av gjenkjennelse, så er du trolig et perfekt kasus for serien.

For er det noe som kjennetegner alle karakterene til Kongsvik, hvor ulike de enn er, så er det hvor dårlig de kjenner seg selv.

Frekk møter frekk

Det er aller mest tydelig - så tydelig at vi får det hamret inn med klubbe - i scenene med tvillingparet Wenche og Elsebeth. Førstnevnte er en gammel kjenning - den livstrøtte og selvmedlidende læreren med nakkekrage og et utall diffuse og for det meste selvdiagnostiserte sykdommer. Denne gangen er det mora hennes som er skral etter et lårhalsbrudd, og Wenche må stille opp. Det samme må tvillingsøstera, og dermed må de to samarbeide, selv om de ikke kan fordra hverandre. Begge mener det er et mysterium at de er i slekt, så «frekk og jævlig» som den andre er.