Anmeldelse: Kongsvikfamiliene

Familiesvakheter

Hvis du klarer å se hele «Kongsvikfamiliene» uten å rødme av gjenkjennelse, er du et perfekt kasus for serien.

Se klipp fra Lene Kongsviks nye serie, Kongsvikfamiliene. Vis mer

Lene Kongsvik må være en av Norges mest inkluderende komikere. Hun er grisegod til å sirkle inn vidt forskjellige mennesketyper, det være seg den 18-årige middelklasse-partyjenta, den middelaldrende trygdesnylteren, eller overlegen fra Holmenkollen som er i ferd med å gå ut på dato.

Kongsvikfamiliene

4 1 6

Komiserie

13. juni 2019
Beskrivelse:

Med Lene Kongsvik

Kanal:

Dplay

«Visst gjør det vondt når fasader brister.»
Se alle anmeldelser

På sitt beste er de ikke bare treffende karikaturer av tidvis irriterende mennesketyper, de er også subtile samtidskommentarer. For å si det på den måten: Hvis du klarer å se hele «Kongsvikfamiliene» uten på noe tidspunkt å begynne å rødme av gjenkjennelse, så er du trolig et perfekt kasus for serien.

For er det noe som kjennetegner alle karakterene til Kongsvik, hvor ulike de enn er, så er det hvor dårlig de kjenner seg selv.

Frekk møter frekk

Det er aller mest tydelig - så tydelig at vi får det hamret inn med klubbe - i scenene med tvillingparet Wenche og Elsebeth. Førstnevnte er en gammel kjenning - den livstrøtte og selvmedlidende læreren med nakkekrage og et utall diffuse og for det meste selvdiagnostiserte sykdommer. Denne gangen er det mora hennes som er skral etter et lårhalsbrudd, og Wenche må stille opp. Det samme må tvillingsøstera, og dermed må de to samarbeide, selv om de ikke kan fordra hverandre. Begge mener det er et mysterium at de er i slekt, så «frekk og jævlig» som den andre er.

Å stille dem opp etter tur og la dem si akkurat det, er unødvendig overtydelig. Men å spille to karakterer som er så like, og som likevel har hver sine gjenkjennelige særtrekk, er komikerarbeid for viderekomne. Her får gummifjeset til Kongsvik virkelig kjørt seg.

Kine er tilbake

Selvinnsikt er det heller ikke mye av hos Kine, en figur Kongsvik har hatt liggende på hylla en stund, men som endelig er tilbake nå. Blondina har blitt en 18-årig partyjente som, ved hjelp av «en eller annen random fuckboy fra Bygdøy eller Lambertseter», har blitt mor til bitte lille Emma. Selv er hun omtrent like ansvarlig som en femåring, selv om hun insisterer på å være «en veldig tenkfull person med høyt refleksnivå, som klarer å ta egne befatninger, det skjønner du vel».

Også her er det noen overtydeligheter, som da Kine foreslår å mate den nyfødte med kyllingnuggets, eller da hun sitter i baksetet og hyler at hun er voksen og «vil, vil, vil på Øyafestivalen», og at det er barnemishandling å nekte henne det.

Hun er likevel den klart morsomste og mest gjennomførte av de seks Kongsvik-figurene vi møter i denne runden. Og selv om jeg strengt tatt synes mer synd på babyen og de hardt prøvede foreldrene hennes, er det en sårhet bak happy go lucky-fasaden som gjør at vi blir glade i Kine også. Det gjør det også lettere å le av henne.

Sympati

Fortvilelsen hennes er jo ikke umotivert. Hun har reelle problemer, og det samme har de andre Kongsvik-folka. Mye er de skyld i selv, men slett ikke alt, og de morsomste øyeblikkene oppstår gjerne i krysningen mellom personhumor og en liten dæsj samtidskritikk. Når vi ikke bare ler av en teit person som oppfører seg dumt, men også har en viss sympati med vedkommende.

Stjerneeksempelet er sexologen Anne: Skilt tenåringsmor med hetetokter fra helvete, som snakker med utestemme om alt, inkludert tenåringssønnens forhudproblemer. Hun bor i delt tomannsbolig med eksmannen og insisterer på en moderne samværsform med full frihet for barna. Men den utagerende åpenheten hennes har for lengst skremt dem over til «pappafløyen», og selv om hun møter alt med mantraet «det er helt naturlig og flott, flott», begynner ensomheten å skinne gjennom. Særlig når eksen får seg ny kjæreste.

Snill humor

De resterende tre figurene - den nyforelskede kunstneren Rose, overlege Gerhard Mowinckel, og mammaen som ikke klarer å sette grenser - er mer endimensjonale og har mindre å spille på, og blir desto vanskeligere å få sympati med. Da blir de også mer irriterende enn ordentlig morsomme, selv om også de har sine øyeblikk.

Visst gjør det vondt når fasader brister. Men aldri skikkelig vondt, ikke for oss som ser på. Slik er dette snill humor, mer i retning Robert Stoltenberg enn Linn Skåber. Men du kan få lyst til å gå og klemme dine egne familiemedlemmer etter å ha sett ferdig. Og det er jo ingen dum konsekvens av en lett underholdningsserie.