Anmeldelse: Aina Villanger, «Onkel Arne og månen»

Familietragedien som ble til dikt

Utnytter Aina Villanger onkelens historie? Mulig det. Men det har blitt en god bok.

AINA VILLANGER: Forfatteren er ute med sin fjerde bok. Foto: INGRID EGGEN
AINA VILLANGER: Forfatteren er ute med sin fjerde bok. Foto: INGRID EGGEN Vis mer
Publisert

«Onkel Arne og månen»

Aina Villanger

Poesi

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2021

«Diktning som bruker levende modeller er problematisk, men her fungerer det særdeles bra.»
Se alle anmeldelser

«Onkel Arne og månen» tar utgangspunkt i et menneske som virkelig har eksistert, kan vi lese i et kortfattet etterord. Tittelens onkel Arne er dikterens egen onkel, som tok livet av seg i juli 1969. Altså samme måned som den første bemannede måneferden. Som Arne, i likhet med mange andre, skal ha vært svært opptatt av. Derav tittelen på Villangers bok.

Arne skrev selv tekster, en slags «drømmedagbok». Villangers tekster skriver seg angivelig inn og ut av disse. Ellers er «Onkel Arne og månen» preget av at lite er «oppdiktet».

I stedet siterer poeten onkel Arnes egne tekster, nyhetsmeldinger fra USA på slutten av 1960-tallet, samt Arnes psykiatriske pasientjournaler fra samme tid.

Dokumentarisk poesi

På denne måter skriver Villanger en form for dokumentarisk poesi. Hun er ikke alene om det blant moderne poeter. Den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har attpåtil holdt skrivekurs i det han kaller uncreative writing, der studentene slett ikke lærer å skrive «kreative» eller «egne» tekster overhodet, men der de i stedet blir bedt om å bruke tekst som allerede er skrevet, og gjøre helt minimale endringer i dem – og vips, så har de en «ny» tekst, «original» på sitt vis.

Men den dokumentariske poesien i «Onkel Arne og månen», er den noe bra?

Ja! Den er det! Det dokumentariske materialet settes sammen på en måte som gjør at leseren får anledning til å foreta en slags tidsreise tilbake til slutten av 1960-tallet, og reflektere over alt som var annerledes, hvordan og hvorfor. Det som (antakelig) er dikt snarere enn sitat, er på sin side befriende klartenkt. Det er vanskelig å finne en enkeltpassasje å sitere, men jeg går for de tre enkle linjene her: «Mennesker eller stjerner / ser på meg / jeg skuffer dem».

Pasientjournaler

I etterordet skriver Villanger at hun «har latt det estetiske sette grensen for det etiske og strødd litt fantasi over all faktaen». Man kan virkelig spørre seg hvor etisk dette prosjektet er, om dikteren ikke utnytter onkelens død. Formuleringen i etterordet har kanskje som poeng at det er greit å sitere pasientjournaler, for eksempel, så lenge det er etablert en grunnleggende tvil om de er fakta eller fantasi. Men er det riktig?

Trenger du noen å snakke med?

Ring:

  • Kirkens SOS: 22 40 00 40
  • Mental Helse, Hjelpetelefonen: 116 123
  • Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
  • Røde Kors (Kors på halsen): 800 33 321
  • Angstringen: 22 22 35 30

Hjelp for pårørende:

  • LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: 22 36 17 00
  • Nasjonal rådgivningstelefon for pårørende: 22 49 19 22

Jo mer tid som har gått siden de levde, desto mer utleverende tenderer biografiene om fortidas mennesker til å bli. Selv reagerer jeg på hvordan vår tids biografer har en tendens til å liksom «heve seg over» den de skriver om, som om biografiens objekt var full av feil og lyter, mens biografen selv er et overjordisk dydsmønster. Da foretrekker jeg Aina Villangers biografiske, og ganske gåtefulle, sentens fra etterordet: «Jeg er Arne». Her er liksom alle forsøk på nøytral avstand opphevet, den som skriver og den det skrives om er den samme, og leseren kan merke at den tilsynelatende faste grunnen som skiller fakta fra fantasi, begynner å svaie. Det er i seg selv fascinerende.

Etikk og estetikk

Spørsmålet blir likevel om estetikken virkelig trumfer etikken, slik Villanger later til å antyde. Til tross for at det kan føles lenge siden 1960-tallet, har formodentlig onkel Arne forbindelser til andre mennesker som fortsatt er i live – ikke bare til dikteren som hevder at hun er ham.

Selv om «Onkel Arne og månen» er en god bok, er det grunn til å spørre om de rette etiske hensynene er tatt. Ettersom det er poeten selv som sitter på svaret på hvor reelt dokumentarisk denne poesien er, blir det vanskelig å gjøre en god vurdering av dette spørsmålet. Men boka får meg om ikke annet til å grunne over forholdet mellom etikk og estetikk, og det er i seg selv ikke lite.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer