Familieverdier

Folk har ikke fått nok verdikonservatisme.

MADONNA HAR BYTTET UT latexklærne og sin spisse rustnings-bh med mer anstendige kvinneklær passende for en ridetur på den engelske landsbygda. Hun er heller ikke lenger omkranset av de svette kroppene til sine dansere, eller kliner med Britney og Christina på scenen. Nei, Madonna skriver religiøst inspirerte barnebøker nå, og synes å ha funnet ro i privatlivets sfære. Det betyr ikke at hun har forlatt det offentlige lyset. I ukebladene sitter hun nå imidlertid i den beskyttende armkroken til sin ektemann og viser frem sine barn; datteren Lourdes, som allerede ligner en fotomodell, og parets felles sønn, Rocco, ikledd rustning og sverd. Vel. Det kan hende at Madonna, som nærmer seg de femti, har tenkt å pensjonere seg fra trendtronen og la yngre krefter få slippe til. Og på tross av hvor langt det moralske bruddet mellom sex og katolisisme har ført henne, så har hun kanskje kommet til den erkjennelse at veien til det gode liv likevel går gjennom de tradisjonelle familieverdiene. Det er ikke godt å si. Men hvis vi tenker oss at Madonna fremdeles holder flagget som vaier med trendvinden, så er det lite som tyder på at folk har fått nok av verdikonservatismen. For Madonna er ikke alene blant kvinner som for tiden trives best hjemme med familien. Politiske og kulturelle trender fungerer ikke atskilt, og i mange sammenhenger holder det å se til USA for å forstå hva vi kan forvente oss. Mine tanker gikk til nyinnspillingen av filmen «The Stepford Wives»i forbindelse med et oppslag i det amerikanske nyhetsprogrammet 60 Minutes nylig. Rapporten fra USA handlet om det økende antallet kvinner som har valgt å tre ut av en karriere i arbeidslivet til fordel for fulltidssamvær med familien. Problemstillingen i programmet var knyttet til et spørsmål om avhengighet versus frihet. Argumentasjonen var ikke så ulik den vi kjenner fra vår egen sentrumsregjerings begrunnelse for kontantstøtten. Det var valgfrihet de intervjuede kvinnene snakket om.

DET VAR FØR republikanerne vant sin andre presidentperiode i fjor at de singelorienterte amerikanske seriene ble avviklet på TV3 og TVNorge til fordel for forskjellige Kirsten Giftekniv-programmer. I år har ungkarer tydeligvis funnet sin make, og får nå hjelp til å innrede sine hjem og råd fra profesjonelle nannyer til å oppdra sine barn. Det er familietid, og dette preger både populærkulturen og politikken. Så når vi leser om herr og fru Beckham, Britney og Kevin eller Ari og Märtha, så er det familielykke det oftest handler om. Det er farskapet til Ari som først og fremst holdes frem, og tidligere Posh-Spice synes ikke å ofre feminismen en tanke når hun erklærer at hun nå utelukkende vil ofre seg for sin mann og sine barn. Kjendisenes egenprofilering sier noe om verdsettingsmekanismene i kulturen. Familien er verdsatt i dag. Da Bondevik inntrådte statsministerstolen i 1997, var familien et av regjeringens kjernepunkter i den verdimobiliseringen som da ble lansert. I dag ville det ikke vært behov for en mobilisering omkring familiens verdi.

DET ER FRISTENDE å tenke at det politiske regimet som regjerer i et land, besitter så stor makt at det former de kulturelle strømningene som mediene fremviser. Men like lite som man kan gi Dagfinn Høybråten æren for mange nordmenns røykestopp, kan man antagelig gi George W. Bush ansvaret for Madonnas helomvending. Sannsynligheten for at styrkeforholdet heller er motsatt, er nok større. De kulturelle trendene legger til rette for, eller gir legitimitet til, bestemte typer politiske regimer. Politikkens legitimitet handler vanligvis om at den legger seg oppå de nye oppfatningene eller trendene som allerede er kommet. Når et verdifullt liv forestilles å være et tradisjonelt familieliv, så er det også partier med en slik moralsk agenda som får støtte. Konkurransen i en politisk valgkamp blir da å makte å erobre det familiepolitiske feltet og tilby den mest etterspurte familiepolitikken. Dette har vi sett i den norske valgkampen. Som i den amerikanske presidentvalgkampen i fjor kjempes det særlig om småbarnsfamilienes støtte. I USA fikk «the security moms», det vil si de hjemmeværende mødrene som først og fremst var opptatt av trygghet for sine barn, en viktig strategisk betydning for begge de politiske sidene i valgkampen. Den bekymrede moren ble strategisk viktig for begge kandidatene, fordi hun illustrerte denne valgkampens fokus: war on terror . På tross av at Kerry ledet på meningsmålingene før valget, så viste det seg at det likevel var Bush som tilbød det opinionen etterspurte. I den norske valgkampen skal SVs matpakketilbud tekke småbarnsmødrene i konkurranse med kontantstøtten. Man finner naturligvis familiepolitikk på de fleste partiers programmer, men ikke alle partier har det som en gjennomgripende ideologisk faktor. Fra sin hjemmetilværelse på den engelske landsbygda er ikke økonomisk selvstendighet en problemstilling som Madonna behøver å tenke på. For mange kvinner vil derimot barnetrygd og kontantstøtte ha status som kvinnens personlige inntekt. Det tilhører den klassiske feministiske argumentasjon å påpeke at det å (ha frihet til å) velge bort arbeidslivet for å prioritere hjem og familie vil innebære en situasjon av økonomisk ufrihet. Dette har vært hovedsaken for kvinnebevegelsen i flere tiår. Men når familieverdiene regjerer, kan det paradoksalt nok være likestillingshensyn som gjør at mange familiemødre vil ønske KrF en fortsatt regjeringsposisjon, ettersom kontantstøtten bidrar til å redusere den økonomiske avhengigheten mange har i forhold til sin mann.

MENS JENTER de siste årene har vært ikledd rosa, bleket håret og forlenget det med extensions, så melder motebladene nå om at denne epoken er forbi. Brunettene er blitt de mest sexy igjen, svart erstatter rosa, og det antydes til og med at hår på leggene vil komme tilbake. Er det bare Madonna som har nådd pensjonsalderen og ikke ser at jentene er i ferd med å bli frekke igjen, eller er det motebladene som spår en moralsk opposisjon som ikke stikker særlig dypt? Meningsmålingene i starten av valgkampen viste at det lå an til å bli et regjeringsskifte i dette landet til høsten. De politiske meningsmålingene i en valgkamp svinger imidlertid ut fra andre og mer kortsiktige faktorer enn det som berører de moralske verdsettingsmekanismene. Dersom Madonna fortsatt er værhanen som viser hvilke verdier som regjerer, så synes det å herske liten tvil om hvilken vei den kraftigste vinden fremdeles blåser.