MER ÆRLIG: Et barn som skal forklare komplekse fenomener som sola, kommer med færre «feil» når barnet uttaler seg subjektivt («sola varmer»), enn om det skulle forsøke å forklare hvorfor den skinner. På samme måte er samfunnsforskerne ærlige om hva de ikke kan, mener kronikkforfatteren.

Illustrasjonsfoto: Scanpix
MER ÆRLIG: Et barn som skal forklare komplekse fenomener som sola, kommer med færre «feil» når barnet uttaler seg subjektivt («sola varmer»), enn om det skulle forsøke å forklare hvorfor den skinner. På samme måte er samfunnsforskerne ærlige om hva de ikke kan, mener kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Famlende samfunnsforskere

... og overmodige biopsykologer.

||| I DEBATTEN rundt Harald Eias Hjernevask står det stadig fram indignerte biologer og psykologer som uttrykker sin frustrasjon over intervjuede samfunnsforskeres uttalelser. Før en klassifiserer disse samfunnsforskerne som uvitenskapelige, bør en se nærmere på hvordan de selv definerer sin forskning. I den tidvis nedlatende kritikken av samfunnsforskerne, mangler også en erkjennelse av den begrensede biologiske forståelsen av menneskelig atferd. Lite nevnes om hvilket hav av kunnskap som mangler før en i det hele tatt skal kunne snakke om en konsistent biopsykologisk (ofte kalt evolusjonspsykologisk) vitenskap. Selv om en rettmessig kan påpeke overtramp hos enkelte samfunnsforskere, gir biopsykologene et overdrevent inntrykk av selv å stå på et solid naturvitenskapelig fundament.

HUMANISTISKE FAG
skiller seg fra naturvitenskapen, og helt fundamentalt med retninger som antipositivisme og senere poststrukturalisme. Ifølge Bjørgulv Braanen i Klassekampen definerer Jørgen Lorentzen og andre seg som poststrukturalister. Et slikt vitenskapssyn hevder at studiet av menneskers atferd og relasjoner må ses ut fra det som er subjektivt meningsfylt for dem, uten at det finnes noen «objektiv sannhet eller struktur» som kan avdekkes. Strukturene oppfattes som kulturelt og historisk betinget, og er vanskelig å kalle universelle.

Forskerne har dermed distansert seg fra en klassisk vitenskapelig metode basert på hypotesetesting mot observasjoner og eksperimenter — uten at en har «dummet seg ut» av den grunn.

Det medfører imidlertid at forskningen blir nettopp det den utgir seg for å være — kvalitativ, fortolkende og ikke generaliserbar over tid. Dette svekker bruksverdien av de vitenskapelige resultatene, men øker vitenskapeligheten. Hva en skal anvende denne kunnskapen til og hvor mye penger de bør bevilges, blir et politisk spørsmål.

SAMFUNNSFORSKERE som J. Lorentzen blir imidlertid rettmessig arrestert, når de tidvis faller for fristelsen å være utro mot egen retning og plumper ut i naturvitenskapens domene med påstander som «(verken) testosteron eller østrogen er av en slik natur at de skaper systematiske forskjeller i menn og kvinners seksualdrift» (jmf. Kjønnsforskning tatt på alvor, Dagbladet 23. mars).

Biologisk forskning på menneskelig atferd, her omtalt som biopsykologi, definerer seg imidlertid innenfor naturvitenskapen, med dens strenge krav til metodikk og varsomhet i forhold til hvordan en konkluderer. Litt banalt kan en tenke seg at et barn, som forsøker å forklare komplekse fenomener det ikke har noen forutsetning for å forstå (f.eks. sola), kommer med færre «feil» når barnet uttaler seg om kvalitativt og subjektivt («sola varmer»), enn om det skulle forsøke å forklare hvorfor. Å kalle seg et «naturvitenskapsbarn» gjør ikke forklaringene bedre.

INNEN MOLEKYLÆRBIOLOGIEN vil de fleste forskere søke å forstå cellen reduksjonistisk, altså helheten ut fra de enkelte bestanddeler og i ytterste konsekvens fysiske og kjemiske naturlover. Jeg driver forskning innen molekylær cellebiologi, med hovedfokus på reparasjonen av de stadige skader DNAet vår utsettes for. Vår molekylærbiologiske kunnskap om cellen har eksplodert i senere år, men følgelig også cellens kompleksitet. Menneskets mellom 20- og 25 000 gener, som gir opphav til et betydelige større antall proteiner og deres igjen modifiserte undervarianter, samt samspillet mellom dem, fordrer ydmykhet når en konkluderer. Et gen er heller ikke lenger så enkelt som en inert blåkopi, slik det en gang ble forstått i det sentrale dogmet i molekylærbiologien (DNA - RNA - protein).

Effekten av våre nedarvede gener bestemmes blant annet av hvordan de uttrykkes, som igjen styres av ytre og indre miljøfaktorer. Også endringer på DNAet selv, samt hvordan DNAet er pakket inn, kalt epigenetiske forandringer, kan skru gener av og på. Mange molekylærbiologer rynker nok litt på nesen når en i debatter hører begrepet «gener» brukt som direkte motsats til «miljø» — da gener styres av miljøet, og miljøinduserte epigenetiske forandringer også potensielt kan nedarves. Vi vet nå at cellen også aktivt kan endre og mutere egne gener, selv om denne egenskapen primært gjelder hvite blodcellers produksjon av veltilpassede antistoffer mot mikroorganismer.

Det virker lovmessig at jo mer en avdekker om cellens underliggende mekanismer, desto mer komplekst og uforståelig blir det. Som Craig Venter, en av pionerene bak den ambisiøse kartleggingen av hele menneskegenomet, publisert i 2001, litt flåsete har uttalt: «We don?t know shit about biology». Det hjelper ikke hvor godt man liker våre etter hvert så intrikate og elegante teorier om cellen, hvis det vi observerer eksperimentelt ikke synes å samsvare.

SOM SAMFUNNSFORSKERNE, kan heller ikke naturvitere ignorere problemer knyttet til hvordan vi forstår verden. Når vi forsøker å koke biologi ned til fysikk og kjemi, vil mange hevde vi mister noe i dampen. Immanuel Kants gamle erkjennelse om at en objektiv virkelighet er fundamentalt utilgjengelig, er heller ikke foreldet. Med avanserte og høyteknologiske målemetoder er veien kort til å tenke at en gjør «objektive» observasjoner. Takket være dette edrueliggjørende tankegodset, tvinges vi til å se på våre observasjoner av cellen og dens bestanddeler som noe annet enn en objektiv virkelighet som går uprosessert til «sannhetssenteret i hjernen». Vi kommer heller ikke unna at det vi fokuserer på i vår forskning og hvordan vi tolker det vi observerer, er et resultat av vårt felts historie og vedtatte sannheter som er i stadig endring.

Like fullt må molekylær cellebiologi kunne sies å lede med flere runder på den biologiske forståelsen av menneskelig atferd. Biopsykologien betraktes ofte som «preparadigmatisk» i sin mangel på enighet rundt og forståelse av de mest fundamentale mekanismene i hjernen. Dette gjelder teorier for informasjonsprosessering og lagring/gjenkalling, for ikke å snakke om det som noe underdrevet omtales som «the hard problem», nemlig hva bevissthet er.

Tekniske fremskritt og nye instrumenter har beveget biopsykologien fra rene observasjonsstudier og inn i eksperimentell naturvitenskap. Men her er det langt igjen. Nylig kunne man lese i det svært respekterte tidsskriftet Nature, hvordan et av moderne biopsykologis største nyvinninger fMRI (funksjonell Magnetisk Resonans Imaging) er spekket med fundamentale metodologiske problemer. Forenklet kan man si at dagens nøyaktige høyteknologiske målinger av hjerneaktivitet, blir som å måle gjennomsnittlig desibel lydstyrke lokalt i en stor forsamling mennesker for så å forsøke å konkludere om hva de snakker om. Da hjelper ikke en mer sensitiv støymåler.

MOLEKYLÆRBIOLOGISK kreftforskning har så vidt begynt å høste frukter i form av svært treffsikre medisiner, som den revolusjonerende cellegiften Glivec. Glivec ble spesifikt utviklet ut fra forskning som viste at for enkelte krefttyper, som kronisk myelogen leukemi (KML), forårsakes kreftutviklingen av en enkelt ervervet genfeil som medfører et feilaktig permanent påslått cellesignal. Hemmingen av dette signalet med Glivec hos KML-pasienter har medført en 5-års overlevelse på over 90 prosent, og gitt håp om at spesifikke hemmere også kan utrette tilsvarende for andre krefttyper.

Til sammenligning illustrerer vår farmakologiske tilnærming til psykiatriske sykdommer den manglende forståelsen av de grunnleggende molekylære mekanismene bak (avvikende) menneskelig atferd. Innen psykiatrien i dag minner medikamentene i seg selv, og den utstrakte bruken av antipsykotika, antidepressiva, og stemningsstabiliserende medisiner på tvers av de store diagnosegruppene, mest om teppebombing.

Selv om vår liste over psykiatriske sykdommer og undergrupper blir stadig lengre, kan en av og til leke med tanken om kanskje enkeltdiagnosen «gal» kunne være tilstrekkelig i forhold til den medisinske behandling man har å tilby. Veien til hjernens underliggende mekanismer er selvsagt ikke utelukkende molekylærbiologisk, men må gå via all tilgjengelig kunnskap, være seg observasjonsstudier, tvillingstudier, fMRI eller proteinkrystallografi. Summen av disse observasjonene må likevel forstås som «skygger» av samme grunnleggende fenomener som må avdekkes for å kunne manipulere dem.

NOBELPRISVINNER og en av 1900-tallets største fysikere, Richard Feynman, uttrykte, i et intervju før han døde, sin umiddelbare skepsis til «vitenskapelige resultat» om komplekse biologiske problemstillinger. Om det er noen som kan gjøre slike uttalelser med tyngde, er det mannen som oppdaget formlene (eller diagrammene) som i dag tillater oss å predikere elektronets oppførsel med en nærmest uforståelig nøyaktighet.

Feynman påpekte at hvis så mye arbeid, prøving og feiling skal til for å forstå, for eksempel, et enkelt elektron, krever «extraordinary claims» om ufattelig mye mer komplekse fenomener minst like «extraordinary evidence». Fysikere har innsett at skal man si noe grunnleggende nytt om elementærpartiklene vi alle består av i dag, er man tvunget til å bygge eksperimenter av typen LHC, verdens største og dyreste maskin. En kan jo drømme om hvilken gigant-maskin man måtte bygge for å forstå samspillet mellom alle disse partiklene i menneskehjernen, selv om analogien blir meningsløs.

FOR HVA SIER DET OSS egentlig når man i et av Eias program møter en forsker som har vist et ansikt og en mekanisk leke til nyfødte barn og påviser en større interesse for ansikter hos jentebarn? Er dette fundamentalt bedre kunnskap enn når Lorentzen fra en kvalitativ tilnærming forsøker å si noe om dagens forskjeller i atferd mellom mennesker? Uansett dreier dette seg om to forskere som beveger seg ut i et vitenskapelig mørke og en kompleksitet som går molekylærbiologien en høy gang — og det er mørkt nok inne blant proteiner og DNA.

Til Lorentzen og hans likemenns forsvar, kommer de fra et vitenskapelig ståsted som er modent nok til virkelig å problematisere studiet av så komplekse fenomener.

Denne teksten er en mer utfyllende versjon av kronikken i dagens papiravis.