Fandenivoldsk  finne

Leseverdig nymoralistisk harselas over pornografiens påståtte frigjøringspotensial.

BOK: «Et mørkt land som er gjerrig på hud.» Slik karakteriserer Kari Hotakinen sitt finske hjemland i romanen «De skjødesløse» Hotakainen ble i 2004 tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «På hjemmefronten», der han harselerte over den moderne mannsrollen. Nå tar han for seg pornoindustrien, og harselerer over den misforståtte ideen om at seksuell frigjøring gjør fri.

Hotakainen åpner med en rask skissering av fotografiets historie. Fra verdens første fotografi som ble tatt av Joseph Nièpee i 1826 til det som ifølge Hotakainen har endt med en rå industri som stripper oss for alt privatliv. En utvikling som i denne boka når sitt klimaks i den amerikanske pornokongen Matt Dicksons grensesprengende pornofilm «Kjempeknullet». Her har 80 kvinner og menn gruppesex i en gymsal. Det lykkelige budskap er at «Pikkens herre eier verden», at tida for parforhold er over og at mennesket bør og skal knulle som dyr. Målet er det totalt sexfikserte mennesket, og å lage porno som er «en forbindelse av sirup og lim som det er umulig å få ut av tankene igjen.»

Urørt finsk hud

Parallelt vokser Leila Korhonen opp i en avsides liten krok i det mørke Finland. Hun får nok av sex etter et tre minutters langt tenåringskull i et busskur. Hun forstår fort at det den finske mannen trenger er ikke sex, men en behandling for intimitet og berøring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Leila starter derfor rengjøringsbyrået «Ømhet og nærhet AS». Ideen er at berøring som ikke fører til sex virker forløsende på den finske mannens ubotelige ensomhet. Leila vet det er en risikabel business. Å berøre gammel, urørt hud kan være som å trå på nattgammel is. «Under isen kan det skjule seg hva som helst.» Blant hennes mange takknemlige kunder viser det seg da også at det er en livsfarlig mann.

Karakterløs og farlig

Det er flere finske skjebner her. Førstebetjent Antero Mokka har ikke hatt sex på mange år. Men han er god på jobben sin, og han går grundig til verks når de finner en nesten død mann forlatt i en veigrøft. Den halvdøde heter Harri Bostrôm: Karakterløs, harmløs og uklanderlig, ifølge sin personalsjef. En farlig kombinasjon, tenker Mokka. Han kaller inn Leila til avhør. Hun har hatt Bostrôm som kunde. Og hun har påfallende nok rester av hans hud og hår klistret til bilskjermen. Det blir et uortodokst avhør mellom to ensomme og lengtende sjeler.

Kari Hotakainen er ingen stor stilist. Han er heller ingen stor tenker. Men han skriver med et fandenivoldsk driv som gjør at «De skjødesløse» har få dødpunkter. Og han er god på spissformuleringer. Som når han gjør han seg tanker om fri sexgenerasjonen: «(De) begrenset seg til noen tusen byungdommer som utvekslet pikk og mus en liten stund før de vendte tilbake til parforholdene, drakk rødvin i en tjueårstid og deretter flyktet inn i golfens verden.»

Tidsånd

Det er mulig Kari Hotakainens virkelige styrke ligger i en evne til å gripe eller formulere tidsånden. Her kan vi lese en slags nymoralisme inn i den finske forfatteren, der han – sikkert til manges indignasjon – setter et likhetstegn mellom fri sex og porno. «Det var ingen som behersket den nye tida. En formløs og ubestemmelig tilstand som hadde satt i gang en hel industri basert på lyst og tilfredsstillelse, sex, mat, vold, golf, ferieleiligheter.»

Denne nokså rotete, men leseverdige boka ender med følgende moral: Seksualiteten kan ikke settes fri. Det er som å «slippe en løve inn i en barnehage.»