Seierskvinnen Kehlani. Foto: Buckner/Variety/REX/Shutterstock (5736771k) 
Seierskvinnen Kehlani. Foto: Buckner/Variety/REX/Shutterstock (5736771k) Vis mer

Kehlani pumper nytt liv inn i R&B-sjangeren

Fandenivoldsk lykke

Møt Kehlani, R&B-sjangerens store håp. Hun er ikke bra for deg, men ingen skriver bedre låter enn henne akkurat nå. 

Hvor ble det av alle R&B-kvinnene? På begynnelsen av totusentallet pumpet de ut topp ti-hits: Destiny's Child, Missy Elliott, Mary J Blige, Toni Braxton, Aaliyah, Janet Jackson, Brandy, Mya, Erykah Badu, City High og mange fler. Men nå? Joda, de finnes jo. Men på hitlistene glimrer de som regel med sitt kollektive fravær.

For all del, Rihanna hadde et svært godt hit-år i 2016. Men Rihanna har også fridd til et hvitt pop-publikum gjennom størsteparten av karrieren. Det var ikke mange R&B-radiostasjoner som spilte «Only Girl (In The World)», for å si det sånn. Og til gjengjeld fikk Rihanna være den eneste svarte jenta på mainstream-radio.

Beyoncé har gjort det skarpt i de fleste årsoppsummeringer, men den eneste uka låtene hennes føk oppover listene var uka da «Lemonade» ble sluppet, som en konsekvens av at folk streamet albumet. Og om «Lemonade» var en vellykket intervensjon, kommersielt, kunstnerisk og politisk, er albumet også uttrykk for en vedvarende krise. For å få oppmerksomhet som kvinnelig R&B-artist i dag, må man helst finne opp hjulet på nytt, forandre spillereglene.

Beyoncé har gjort nettopp det ved å innføre flere lag kunstnerisk ironi i musikken sin, ironi som krever tolkning. Hvor går grensene mellom det private og det offentlige, det personlige og det allmenne, offentlig performance og politisk ytring? På «Lemonade» blir vi invitert til å lure – og til å gå oss vill i de mange lagene av mening. Det blunkes og det blunkes, men blunkes det til oss?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tradisjonelle R&B-en har derimot tatt for gitt at erfaringene den synger om - oftest om det å elske, å bli elsket, eller bedratt og forlatt - og måten det gjøres på er allmenne nok i seg selv. Ekte kvinner som lengter etter ekte menn. Ekte menn som higer etter ekte kvinner, for å ekte dem og for å elske med dem. Ekte, rene og overveldende følelser, enten det dreier seg om lyst, glede, hengivenhet, trass, sinne eller sorg.

Problemene oppsto, slik de jo gjerne gjør, med Drake. Drake brøt ned skillet mellom rap og sang, og betonte det følsomt selvmedlidende og passivt-aggressive snarere enn de rene aktive og passive væremåtene som tidligere hadde definert både rap og R&B. Alt ble grumsete og uoversiktlig. Mannlige R&B-elskere som Trey Songz, Usher og Ne-Yo forsvant ut. Inn kom de ambivalente puslingene, folk som The Weeknd, Bryson Tiller eller Frank Ocean. Alternativet? Chris Brown. Grøss og gru.

Med Drake ble kjønnsdynamikken i R&B et problem. For hva skulle de ekte kvinnfolka synge om når de ekte mannfolka forsvant ut av bildet? Hvem vil være jenta som Drake nynner om? Rihanna kan være det, så klart. Hun kan være det meste. Men hvem andre? Dette er, i det minste, én forklaring på at det har vært så vanskelig for kvinnelige R&B-artister å få oppmerksomhet og listeplasseringer de siste årene, med mindre de heter Rihanna.

Den siste uka har jeg hørt mye på Chrisette Michele, som ble utstøtt fra bransjen og sin egen familie etter at hun takket ja til å spille på den utrolig populære og vellykkede innsettelsesfesten til Donald Trump. Først tenkte jeg at motivasjonen hennes for å stille opp måtte ha dreid seg om penger, for det siste albumet hennes, «Milestone», ble lunkent mottatt og solgte dårlig. Men Michele er ingen republikaner. Obama er hennes mann. Og etter å ha vandret rundt med musikken hennes på øret en ukes tid, er jeg overbevist om at Chrisette Michele ville spille for Donald Trump fordi hun fortsatt tror på R&B-ens altoverveldende, utopiske kraft. Hun stilte fordi hun ville kyle en lynkile av sannhet og positivitet inn i det ytterste mørke - med øyeåpnende kraft.

Åpenbart feilberegnet Michele. Trump og kumpanene hans lar seg ikke rikke, verken av fornuft eller skjønnhet. De tar alt de kan til inntekt for seg selv og vender all kritikk tilbake mot avsenderen. Så ja, hun var fryktelig naiv. Samtidig er naiviteten hennes tett forbundet med R&B-sjangerens tro på at man kan snakke rent og sant om det som betyr aller mest, for slik å rense også lytteren for slagg og kynisme. Ikke helt ulikt en Obamas pragmatiske optimisme. Spørsmålet blir derfor i ytterste konsekvens om det er plass til slik musikk også etter 20. januar 2017? Eller må vi innstille oss på en strategisk og ironisk R&B fra nå av, en som ikke risikerer å vise seg sårbar fordi den vet at den ikke kan stole på noen?

Jeg er optimist. R&B-sjangeren har bare ett mandat: å si det som det er, i alle ting som angår hjertet. Det trengs åpenbart alltid, overalt. Man må bare finne nye måter å gjøre det på. Og én av dem som får det til, og som endatil kan risikere å bli allemannseie, heter Kehlani, er 21 år gammel fra Oakland, California og slapp sitt første album på stort selskap nå på fredag. Det forrige albumet hennes, «You Should Be Here» fra 2015, ble grammynominert selv om det formelt sett var en mixtape. Ta den, Chance!

Kehlanis største styrke er at hun alltid virker ekte. Det finnes mange som synger bedre enn henne, teknisk sett, og det å synge godt har absolutt sine fordeler. På det siste Chrisette Michele-albumet finnes det en låt, «Meant To Be», der Michele, etter å ha vært helt nedpå i versene og liksom motstrebende forelsket i før-refrenget og hikstende kortpustet først i refrenget, slipper helt opp. «Baby, we were meant to beeeeeeeeeeeeeeeeeee!» synger Michele, og jeg får gåsehud hver gang. Lyden av stemmen hennes – så naken og sårbar, helt på kanten til det ukontrollerte – skjærer igjennom alle forsvarsverkene mine og får meg på gråten.

Kehlani kan ikke synge sånn. Hun synger fint nok, men det er ikke noe teater der. Stemmen settes ikke i scene. Hun presser ikke mot ytterkantene, men finner nyansene i midten. Nerven ligger i det hun sier, i ordene hun velger og i attityden hun sier dem med. Og der sannheten en Chrisette Michele uttrykker alltid er kjærlighetens sannhet, en idealisert størrelse hinsides det personlige, tar Kehlani utgangspunkt i at idealene er utenfor rekkevidde, og særlig for henne. «You can yell and you can curse and call me a bitch, / Probably have the right to do,» synger hun på «Keep On», albumets åpningslåt. Og følger opp: «You can tell the world that I'm a narcissist. / I would think they'd listen to you.» Det er ingen illusjoner her, men heller ingen posering. Kehlani synger ikke som om det er tøft å være en drittsekk. Hun er ingen utagerende femme fatale, bare herpa og ikke reparerbar. Det finnes et mysterium i «Keep On», men det er ikke Kehlani som er mysteriet. Mysteriet er partnerens kjærlighet, hans evne til å tilgi det verste:

«Cause I ain't been the best that I coulda been
I ain't do the shit that I shoulda did
But every time I come crawling on my knees
You're there...
And you just keep on taking me back
And I don't know why you do
Cause I'm no good to you.»

Er det dumt av ham? Sannsynligvis er det det. Men det er ingen forakt for svakheten hans i låta, snarere en beundring for styrken i at han har plass til henne, tross alt: «In your open arms, baby I belong». Og hvem vil vel ikke høre hjemme?

Slik psykologisk kompleksitet finner du ikke hos Chrisette Michele, og åpenbart heller ikke hos den selvrettferdige Drake. I Kehlanis musikk finner man et brennende ønske om å forstå de sosiale (og derfor samfunnsmessige) sammenhengene hun til enhver tid inngår i. «At least I learned a thing or two about me and you / What we went through, it made me who I am I am I am» synger hun på «Piece of Mind», om et forhold som har tatt slutt. «At least I didn't mess it up, that was all your touch,» sukker Kehlani. Hun kunne sikkert kunne klart å kludre det til, hun også.

Slike øyeblikk er viktige, for de er på kollisjonskurs med det jeg liker dårligst med de siste albumene til Solange eller Beyoncé, album. Hos dem står det personlige stadig i fare for å reduseres til noe abstrakt og symbolsk, slik at det kollektive og det politiske skal få plass i det. Når Solange sier «jeg», er det et representativt jeg, et jeg som tar på seg oppgaven med å løfte frem alle de stemmene vi ikke hører, og som derfor ikke har plass til skarpe kanter og idiosynkrasier. Når Kehlani sier «jeg», løfter hun derimot frem alle sine minst sympatiske sider, på høyst konkrete måter. Alt det som ikke helt får plass. Slik gjør hun plass også til den uperfekte lytteren.

Ta for eksempel ukas vers, tredjeverset til «Undercover». Låta handler om et slikt forhold som ingen andre kan få vite om fordi de neppe vil forstå hvor viktig og riktig det er. Sannsynligvis fordi det egentlig både er farlig og feil. «One way or another, I'ma love you / Slidin' under covers, undercover / They don't wanna see it happen / But we say «Fuuuuuuuuck it!», går refrenget, og betoningen av «Fuuuuuuuuuck it!» er så euforisk og fandenivoldsk at du lett skjønner at de to er rede til å se verden styrte i grus rundt dem så lenge de får pule med hverandre.

Det er kanskje dumt, men neppe naivt. Så lenge alliansen mellom de to består, kan omverdenen brenne. Så de elskende møtes i hemmelighet og de elsker i hemmelighet, og det hemmelige blir deres sted. Det er et klassisk R&B-scenario: en indre, skjult sannhet – parets kjærlighet – som bare må komme til uttrykk, koste hva det koste vil. Slikt har man sunget om lenge. Og når «Undercover» nikker til Akons «Don't Matter» anerkjenner den også hvilken viktig rolle poplåtene spiller i å legitimere og oppildne til ulovlig kjærlighet. Det private er aldri helt privat.

Men Kehlani gjør det nytt, og hun gjør det ved å være konkret og detaljert, ikke abstrakt og allmenn. For i detaljene ligger gjenkjennelsen og også følelsen av å være tilstede i verden, gjennom fare. Kehlani understreker den ville og uansvarlige gleden i det hemmelige og tilslørte, som jo er kunstens domene. Her er nummeret hans, som hun lagrer under et annet navn på telefonen så ingen skal skjønne noe. Her er «tingene» hans, dypt inne i henne, og de dulgte møtene bakerst i toget, men også behovet for å kommunisere det private til verden: «I'ma tweet our inside jokes to the outside world».

Det er det private på terskelen til en større offentlighet. Og før eller senere må den terskelen krysses, og sirkelen utvides, samme hvor farlig det er. OgS om R&B-en skal gjenoppstå fra den kommersielle asken, er det nok best om den gjør det fra et sted der det kiler skikkelig i magen.