Fandenivoldsk og folkelig

Intelligent, overraskende og humoristisk, men noe utflytende.

Solveig Aareskjold er av de få kvinnelige essayister i Norge, som hun har utmerket seg med en intelligent humoristisk sans eller fandenivoldskhet, samtidig som hun legger vekt på en subjektiv, uhøytidelig folkelighet. Som her, når hun diskuterer hvorvidt Margit Sandemo er en mer vellykket forfatter enn Ibsen. Hun kommer også med utfall mot det akademiske språks «upresishet», mot Mykles sutrende sexprat, mot Kiellands voldsomme appetitt og mot Amalie Skram, som med stramt korsett preket «frigjorthet». Her er også betraktninger rundt B-filmer og dets helter, tett fulgt av et essay om Nietzsches overmenneske, Snorresagaen og innvandring.

Aareskjold er svært god på morsomme og overraskende digressive tankesprang, det hun selv kaller «å kopla saman to ulike erfaringsområde som ( ) ein foresetnad for å tenka nytt». Et slags tema her skal, etter tittelen å dømme, være «huset», og her er da rg erindringsaktige betraktninger rundt hjemmet, forskjell på før og nå, på by og land, og også en svært god sammenkobling av det å gå inn i et hus og det å lese en roman. Personlig tror jeg nok samlingen ville tjent på en strammere redigering. For sett under ett blir boka noe utflytende og tematisk litt tilfeldig sammenrasket, samtidig som en del av «essayene» sklir over i kåserende småprat.