BOK: Da Tordis Ørjasæter utga biografien «Menneskenes hjerter» i 1993, lød første setning: «Denne boken forteller om Sigrid Undsets liv fra fødsel til død: veslebarnet i Kalundborg, Kristiania-piken, skoleeleven, kontordamen, den elskende kvinnen, moren og stemoren, husmoren og vertinnen, den sjenerøse giveren, konvertitten som fikk mening i tilværelsen gjennom tilhørighet i moderkirken, informasjonssoldaten i USA, den ensomme og utslitte Sigrid Undset hjemme igjen i Norge etter krigen.»Når Sigrun Slapgard nå, 14 år seinere, utgir «Dikterdronningen», sin versjon av det samme livet, ville det, slik hun har prioritert stoffet, ikke vært udekkende å åpne boka med nøyaktig det samme. Bortsett fra at Slapgard velger å begynne med 27 år gamle Undsets romantiske dikteroppbrudd fra sin ti år lange kontordametilværelse, ikke strengt kronologisk, som Ørjasæter, er strukturen og vektleggingen i bøkene temmelig lik (selv om Slapgard har gitt seg selv 170 sider mer å utdype på). Begge prioriterer det nære: Familielivet, både barndommens og etter hvert Undsets eget; faren som dør tidlig; møtet med Anders Svarstad, som skulle bli far til forfatterens tre barn; konflikten mellom mors- og kunstnerrollen (Slapgard bruker mye plass på tidsklemme-Undset); overgangen fra skepsis til katolisisme; barna som dør; driftig nazibekjempelse fra USA.I begge bøkene rykker «den store verden» for alvor inn i teksten først når andre verdenskrig nærmer seg, og begge lener seg i høy grad på Undsets omfattende korrespondanse først med brevvenninnen Dea, siden med Nini Roll Anker, hele tida med søstrene Signe og Ragnhild.

Konfronterende

Men der Ørjasæter som regel er skånsom og forståelsesfull, er Slapgard mer konfronterende og direkte. Hun pirker borti de ubehagelige tingene i Undsets liv, og viser fram den ikke sjelden betydelige forskjellen mellom selvpresentasjon og realitet, enten det handler om forholdet til barna eller omstendighetene rundt Svarstads skilsmisse fra sin første kone. Betegnende er det hvor ulikt de beskriver Undsets korte forhold til en over 30 år eldre, gift dansk mann: «Endelig hadde Sigrid Undset truffet en mann som forsto henne. De snakket sammen om alt hun tenkte på, og han kalte henne sin store kjekke pike», skriver Ørjasæter, uten å slå fast noe mer, mens Slapgard skriver om «beruselsen», om «et forbudt og hemmelig forhold».

Liv og lære

Slapgard reiser dessuten jevnlig spørsmålet om forskjellen mellom liv og lære hos Undset, særlig i forholdet til barna hun hadde fjernet fra deres far – det er beskrevet på en så sår og nyansert måte at det alene er med på å gjøre denne biografien mer interessant enn Ørjasæters: «Så hun ikke at hennes eget liv ble levd direkte og i motsetning til det hun forfektet av prinsipielle standpunkter? Hun lot andre ta seg av sine barn, hun hadde reist fra og valgt bort den mannen hun hadde lovt evig underkastelse, hun organiserte sitt liv med hovedvekt på det arbeid som skulle skaffe levebrød, hun var aktiv i Forfatterforeningen og deltok i den offentlige og politiske debatt. (...) hun må ha sett på seg selv som et stort unntak.»

Stridbar

«Et fandens fruentimmer», kalte unntaksmenneskets nære venn Nils Collett Vogt henne – alltid rede til å utfordre konvensjonene. Om tittelens lett høystemte preg nå og da kan gjenfinnes i teksten, er «Dikterdronningen» først og fremst blitt en meget levende biografi. Slapgard skriver både nært og stort sett forbilledlig lettlest, og særlig skildringene av de mellommenneskelige relasjonene – mellom Undset og barna hennes, mellom forfatteren og hennes aristokratiske, men pengetrengende enkemor – er imponerende. Det kompliserte forholdet til barna er et ledemotiv i boka, og blandingen av egoisme, selvmedlidenhet og bisk avvisning på den ene siden og omtanke og bekymring på den andre, er effektfullt framstilt. Undset kunne etter dagens standard være sjokkerende hard mot dem – hun nølte ikke med å sende sin kjærlighetstørste Hans fra seg – men var samtidig alltid rundhåndet, også med de tre stebarna som voldte henne så mye hodebry.Den «vanskelige» Undset er i det hele tatt godt skildret: Notorisk umulig å ha med å gjøre for journalister, mer enn villig til å snakke grovt nedsettende om nære venner. Samtidig kunne hun være festens midtpunkt, og blant de i overkant mange sitatene Slapgard finner plass til, finnes flere som illustrerer hvorfor: Med sine rå, bitende sarkasmer var Undset ofte ekstremt morsom. Så klagde da også den krevende forfatteren gjerne høylytt om andre ikke var det: Francis Bull kjedet henne, Harry Fett ble hun «alltid fort trett av». Dessverre er heller ikke Slapgard like morsom.

Lang

Enkelte vil synes det er irriterende at hun stadig skriver hva Undset «kanskje» tenkte og snakket om. «Dikterdronningen» lider også nå og da under svak kontekstualisering: Selv om Slapgard skriver godt om forfatterens rolle i den litterære institusjon, skulle jeg for eksempel gjerne sett at hun satte kvinnesaksdebattanten Undset inn i en større intellektuell sammenheng.I det hele tatt skriver biografen mer engasjerende om de nære ting enn om bøkene og debattene: Bøkene knyttes først og fremst til Undsets liv; oppsummeringene av mottakelsen de fikk framstår ikke sjelden som et pliktløp som bidrar til følelsen av at biografien er for pratsom og detaljert. Så lang og innholdsrik er teksten at den ikke sjelden gir inntrykk av at Undset levde et mindre dramatisk liv enn hun i realiteten gjorde. At det knapt gjøres forsøk på nytolkninger av Undsets tekster, understreker dessuten følelsen av at Slapgard gir leseren minimalt med argumenter for å hente «Dikterdronningen» fram fra bokhylla igjen, spennende liv til tross.Behovet for nok en Undset-biografi understrekes imidlertid av det nye kildematerialet Slapgard har funnet: Brev fra Finland og USA bidrar til at særlig kapitlet om krigsåra i USA inneholder mye ukjent stoff. I dag er Undsets rabiate uttalelser om tyskere oppsiktsvekkende lesning. At Slapgard lar boka tone ut med det såre forholdet til sønnen Hans, er betegnende for det imponerende arbeidet hun har gjort med å nyansere bildet av den ruvende «Dikterdronningen».