Fange i stakk og sølje

Kunstdyrking for de innvidde, harmoniserende, borgerlig, bondsk og bornert.

BOK: Det er ingen overdrivelse at denne mursteinen følger Halldis Moren Vesaas fra vugge til grav. Påstanden er en underdrivelse, boka begynner lenge før Halldis er påtenkt med slekten på storgården Mora i Trysil. Storbøndene kunne leve på stor fot, mens resten hadde hardt arbeid nesten uten betaling.

På Moren har man pelskåper, biler og utenlandsturer, mens den nakne nøden banker på i husmannsstuene og hos skogsarbeiderne. Det får vi ikke høre noe om, bare hvordan storbonden og hans familie med den privilegertes selvfølgelighet tar verden i besittelse. Med farens hjelp, bonde og forfatter Sven Moren, debuterte datteren 22 år gammel med sentrallyrikk, ble ført inn i kunstnermiljøet av faren, gikk på lærerskolen på Elverum før hun dro til Sveits og sekretærpost og kom inn i diplomatiske og politiske kretser. Bokas styrke ligger før 1935 og giftermålet med Tarjei Vesaas.

700 sider om mor

Det er mange som forakter det stykke Norge som er skildret i så stor detalj i denne delen. Hvorfor? Tja, hvem kan skrive 700 sider om sin mor? Hvem får anledning til å gjøre det? Altså 700 sider, jo, Olav Vesaas, hennes sønn. Ikke et sted problematiserer sønnen sin relasjon til den biograferte, men anlegger en objektiverende stil og tone. Olav Vesaas skrev i 1995 om faren, Tarjei Vesaas, den boka var på 464 sider. Han har skrevet om Vinje, den var på 522 sider. Olav Vesaas, født i 1935, er altså ikke en mann som fatter seg i korthet, og aller minst når han skriver om sin mor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Olav Vesaas skriver 700 sider om sin mor med den samme selvfølgeligheten hans morfar kom med pelskåpe og bil til Trysil. Det er sånn overklassen tar verden i besittelse. I generasjoner var det ingen som turte å avbryte dem, derfor kan de snakke i det uendelige om sine egne forhold og gjøremål som om de var allmennmenneskelige og som om den kunsten de dyrket var universell.

Storbondebakgrunn

Biografien grunntanke er harmoniserende, alt er godt, absolutt alt. Og alle som hører til deres slekt er prektige, gode, de skjønner alt, var kloke. På Mora er det vakkert, her er bøker, ikke masseproduserte industrivarer, bare god smak, husflidstekstiler og utskårede møbler. I et sånt overklassehjem vokste Halldis, født i 1907, opp. Biografen konkluderer: På denne måten skapte Halldis foreldre grobunn for opplevelse av kunst hos barna, og han føyer til at Halldis var takknemlig for det seinere. Menneskene i dette universet er takknemlige, og de takker og takker. Og alt ni år gammel debuterer Halldis, i barnebladet Magne, alt i 12 års alderen brydde hun seg mer om å skrive enn noe annet.

Det skal ikke underslås at biografen på side 72 spør om ikke ungene på Mora hadde det for godt, men spørsmålet er tomt, det får ingen konsekvenser for framstillingen. Halldis får dyrke interessene sine, heter det, hva er interesser? Hvorfor er hun bare opptatt av kunst? Da hun i 1924 reiste til Kristiania for det første byoppholdet sitt skrev hun ei liste over smykker og klær hun hadde med seg. Den fyller nesten hele side 98.

Åndelig

I stedet for bare å tangere viktige spørsmål, det gjøres sjeldnere og sjeldnere utover, durer oppramsingen videre. I stedet for innvendinger og drøftinger, direkte eller indirekte, og ironiske understatements, er det snusfornuften som mer og mer tar over, som når sønnen på side 135 mener at hun burde han konsentrert seg mer om fagene på lærerskolen.

Boka er i utpreget grad fortung, her er framstillingen fyldig og best, etter hvert som sønnen blir en person i biografien blir det tynnere, da er det nesten bare oppramsingen og harmonisering igjen. Det er lett å forstå det, men hvorfor har ikke Olav Vesaas forsøkt å si noe om det? Sønnen kan også være snerpete, Halldis var venn med Åsmund Sveen (før krigen), han var homoseksuell, av den grunn fikk ikke forholdet mellom dem forstyrret av erotisk lengsel og lyst, derfor fikk forholdet mellom dem et dypere åndelig drag påstås det på siden 150.

Taus lyre?

Da Haldis Moren ga ut sin andre diktsamling i 1929 spurte kritikeren I.B. Jacobsen i kommunistavisa Ny Tid: Om ikke Halldis Moren hadde vært så vel faren at hun hadde Moren til far? Om hun var født nærmere ei skogsarbeiderstue i Trysilskogene? Hva om hun hadde hatt nesa litt utenfor storgårdene? Da hadde hun kanskje fått nye toner i lyren sin, eller kanskje ikke? Kanskje den hadde stilnet helt?

Dette interessante synet er gjengitt på side 190. Hvordan Halldis reagerte er uvisst, men sønnen og biografen har heller ikke reagert på disse relevante spørsmålene. Han kommenterer heller ikke hvordan konsulenter, kritikere og venner var en eneste røre. Kanskje var det viktigste talentet å ha sosiale forbindelser?

35 år med Tarjei

I 1935 gifter hun seg med Tarjei Vesaas. Hennes 35 år lange samliv med han opptar 300 sider i boka, mens de siste 20 åra hun levde, får 150 sider. Halldis Moren og Tarjei Vesaas er det store paret i norsk litteratur. Faren, Sven Moren godtar Tarjei, hele hans ætt var bra og fine folk. Hun var innimellom litt i tvil. Kunstner, var hun ikke det? Måtte kunstneren vike for husmora? (siden 285) Spørsmålene gjør av en eller annen grunn ikke så stort inntrykk selv om de sikkert var reelle og alvorlige. Det er også noe matt over skildringen av paret på Midtbø, også her den harmoniserende tonen som dominerer. Hun fant seg til rette og ble godt mottatt, og så er det den endeløse strømmen av gjester, kunstnere selvfølgelig. Alle venner er nære og gode, det vanskelig å skjønne hvordan det er mulig å ha så mange gode og nære venner.

Etter krigen er det igjen reiser, restaurantbesøk og museer. Det er ikke få museumsbesøk som skildres, utallige ganger har bokas personer stått foran verdenskunstens hovedverker, men kommentarene til dem er påfallende intetsigende eller likegyldige.

Det er i grunnen ei bygdebok om Moren/Vesaas slektene som foreligger. Bygdebøker har den sine koder, matrikkelskyldens hemmeligheter, for de innvidde er dette høyinteressant, for andre er dette fremmed verden.