Fangebehandling og psykisk helse

Norge er blitt kritisert av Europarådets torturkomité for bruk av fotlenker i NOKAS-saken. Langt alvorligere er andre brudd på human fangebehandling, som skjer i det stille: Den omfattende bruken av isolasjon i norske fengsler.

I DEN SENERE tid har det vært stor oppmerksomhet omkring behandlingen av fanger i tilknytning til terrorisme, og da spesielt av USAs mishandling av fanger i Irak. I den forbindelse hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre nylig et sterkt innlegg i Dagbladet, der han understreket betydningen av at Norge er på vakt mot slike brudd på menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, og at vi støtter opp om de kontrollmekanismer som finnes. Et bidrag i så måte er at en norsk psykolog nylig er valgt inn i FNs torturkomite, som skal overvåke behandlingen av fanger internasjonalt.Utmerket. En påminning om at fangebehandlingen også i Norge kan være kritikkverdig, om enn på en annen måte og i en annen sammenheng, fikk vi da Europarådets torturkomité forleden uke kom med til dels krass kritikk av fangebehandlingen i Norge. Det som har vakt størst oppmerksomhet i denne forbindelse, er kritikken mot bruk av fotlenker i retten i tilknytning til NOKAS-saken. Riktignok under høylydte protester fra de ansvarlige, ble fotlenkene fjernet neste dag. Så effektiv kan altså kritikken være når bruddene på de internasjonale konvensjoner bokstavlig talt skjer for åpen TV-skjerm. Langt alvorligere er imidlertid de andre brudd på human fangebehandling som komiteen påpekte, som skjer i det stille, og som har fått langt mindre oppmerksomhet. Jeg tenker da på den omfattende bruk av isolasjon i norske fengsler, som ikke gjelder spesielt NOKAS-fangene, men mer generelt. Dette er forhold som komiteen har kritisert gjentagne ganger, helt siden 1993, og som også har vært under sterk kritikk fra ulike faglige hold og fra humanitære organisasjoner.

NÅR DET GJELDER den siste rapporten fra Europarådets torturkomité, påpekes det at det til tross for visse forbedringer siden komiteens besøk i 1999, fortsatt er meget kritikkverdig at fanger holdes isolert over lang tid, i noen tilfelle i perioder på opp til ett og et halvt år. Alvoret i kritikken understrekes i setningen:«the seriousness of this situation cannot be overemphasized». Det som særlig opptar torturkomiteen, er isolasjonens skadevirkninger på den psykiske helse. At langvarig isolasjon kan føre til psykiske skader, er grundig dokumentert gjennom forsking. I de senere år har det kommet nye og foruroligende rapporter fra USA, ikke bare om økende bruk av isolasjon, men også om de helsemessige skadevirkninger. Den økende bruk av isolasjon i USA henger sammen med den store økning i antallet fanger (en femdobling i perioden 1975- 2000), og som ikke har vært fulgt opp med en tilsvarende økning av fengselspersonell. Det siste er etableringen av såkalte «Supermax»-fengsler for «de verste av de verste», der isolasjon brukes i en grad som var ukjent tidligere. Mens isolasjonen tidligere skjedde i kortere perioder, brukes den nå over lange tidsrom, og mens isolasjon tidligere stort sett var en reaksjon på disiplinærbrudd, brukes den nå som et «program». Antakelig er det i dag mer enn 20 000 amerikanske fanger i slike fengsler.

SKADEVIRKNINGENE av lengre tids isolasjon er nylig beskrevet i en artikkel i et ledende amerikansk fagtidsskrift, der de psykiske skader settes på linje med dem en finner ved tortur (Craig Haney: Mental Health Issues in Long-Term Solitary and «Supermax» Confinement. Crime and Delinquency 2003; 49: 124-156). De mest dyptgående skadevirkningene er ikke nødvendigvis de som viser seg gjennom de mest iøyenfallende symptomer, som depresjon, angst, søvnløshet, tankeforstyrrelser og sansebedrag. Mer alvorlige er de mer snikende symptomer, som initiativløshet, apati og tilbaketrekking inn i seg selv, som kan oppfattes som er forsøk på å «tilpasse seg» forholdene i fengselet, og som kan motvirke smerten ved andre symptomer. Slike symptomer er særlig bekymringsfulle, dels fordi de er vanskeligere å oppdage for utenverdenen, slik at en kan lette på isolasjonen, dels fordi de har en tendens til å vedvare etter løslatelsen, og derved skape betydelige problemer for tilpasningen til livet utenfor fengsel. Det kan da utvikle seg en tilsynelatende paradoksal reaksjon, slik at en som har vært lenge isolert ved tvang, selv søker isolasjon etter løslatelsen. Kontakten med andre, og alle inntrykkene fra omverdenen, blir for overveldende og krevende. Det utvikler seg en form for «sosial patologi», som i verste fall kan resultere i varig uførhet.

DET ER DYPT FORSTEMMENDE at bruken av isolasjonsbehandling av fanger nå synes å tilta i USA, og at vi fortsatt sliter med problemet i Norge. Dette skulle ha vært et tilbakelagt stadium. Allerede i 1890 fattet den amerikanske høyesterett en beslutning om at isolasjonsbehandling måtte unngås av helsemessige grunner. Isolasjonsbehandling hadde da i en tid vært svært vanlig i europeiske og amerikanske fengsler, og var blitt oppfattet som en meget hensiktsmessig og effektiv metode. Etterhvert ble imidlertid de helsemessige skadevirkningene grundig dokumentert gjennom omfattende forskning på området, en forsking som den gang faktisk var mer omfattende enn nå. Bare i Tyskland, ble det mellom 1854 og 1909 publisert 37 vitenskapelige artikler som alle beskrev helsemessige skadevirkningerved isolasjon av fanger (Stuart Grassian: Psychological Effects of Solitary Confinement. American Journal of Psychiatry 1983; 140; 1450- 1454).

SELV OM DET FORTSATT er kritikkverdige forhold når det gjelder norsk fangebehandling, har kritikken fra Europarådets torturkomité ført til en bedring av soningsforholdene i norske fengsler. Blant annet er bruken av isolasjon overfor varetektsfanger i større grad enn tidligere blitt underlagt domstolskontroll. Men fortsatt påpeker komiteen at det er mange fanger som sitter isolert uten betryggende domstolsbehandling. Når bruken av isolasjon, og andre inhumane metoder i fangebehandlingen, holder seg så hårdnakket til tross for kritikk utenfra, skyldes det selvfølgelig at det er mange sterke argumenter for de metoder som brukes. Jeg tenker da særlig på behovet for sikkerhet, og behovet for orden og ro i fengslene. På grunn av kampen mot terrorisme, men også på grunn av tendensen til hardere kriminalitet, også i vårt eget land, vil disse argumentene tilta i vekt. Derfor er det nå, mer en noensinne, bruk for internasjonale kontrollordninger som kan ivareta fangenes menneskerettigheter, både internasjonalt og i vårt eget land.