Fangelønn og menneskeverdighet

Historien om fangelønn er - nasjonalt og internasjonalt - en lang, skandaløs og traurig affære. Godtgjørelsessatsen ligger i dag på NOK 42,-. Beløpet gjelder ikke, som man kunne tro, timebetaling - også dette hadde vært lavt nok - men det er den aktuelle satsen for en dags arbeid etter Fengselsstyrets rundskriv Fst 7/97 fra 29.12.1997.

Fangelønn handler med andre ord ikke om en tilsvarende anstendig motytelse for det utførte arbeidet, men om en slags lommepenger. Fangene blir med dette ikke satt i stand til å spare opp penger for løslatelsen eller for å kunne gjøre opp for eventuelle skadeerstatningskrav eller gjeld osv. Og de har ofte stor gjeld. For så vidt kan det ikke være en overraskelse at forskning viser om og om igjen at fangearbeid som sentral del av resosialiseringstanken blir de facto verdiløs, med den følge at også fanger opplever seg selv som verdiløse. Dette får igjen følger for fangers arbeidsmotivasjon. For fanger er denne situasjonen spesielt urettferdig, fordi fanger har arbeidsplikt.

Det er ikke forunderlig at denne praktisering av fangelønn kontinuerlig har ført til aksjoner fra fangesiden: I 1972 kom det til store aksjoner på Ullersmo med det langsiktige krav om full lønn. I 1992 og 1998 var igjen fangene på Ullersmo ute med krav om full lønn. I 1994 har KROM (Norsk forening for kriminalreform) i en høringsuttalelse foreslått å øke satsen for fangearbeidet med 40% av tarifflønn som en minimumssats. Det sentrale argument mot en heving av fangelønn er naturligvis omkostninger for å betale markedslønn eller deler av dette. Gjerne vises i denne sammenheng også til at fangearbeid er ulønnsomt: Bare en brøkdel av fengslenes reelle driftskostnader dekkes via fangearbeidet (10% i Tyskland). I Norge støttes de lave godtgjørelsessatsene også med argumentet at man primært satser på utdanning og i mindre målestokk på et system med industriarbeid.

I noen tyske delstater har man eksperimentert med å innføre arbeidsforhold med markeds- eller tarifflønn. I denne sammenheng får ca. 20% av alle fanger markedslønn i delstaten Hamburg. Fangene trekkes her tilsvarende for kost og losji. Timelønnen ligger på mellom NOK 60,- og 72,-. Fra arbeidslønnen trekkes det NOK 73,- pr. dag for kost og losji. En tredjedel av den utbetalte summen blir satt inn på en konto. Den juridiske og organisasjonsmessige bakgrunnen for denne ordningen ligger i såkalte «frie beskjeftigelsesforhold», hvilket vil si arbeidsforhold der fangene underskriver individuelle arbeidskontrakter med arbeidsgiveren, som ikke er fengselsmyndighetene, men private næringsdrivende.

Protest fra fanger og KROM er viktig. Men nå kan det rapporteres om Tysklands høyeste domstol - forfatningsdomstolen - som har kommet med en banebrytende avgjørelse. Det banebrytende i forfatningsdomstolens avgjørelse er at den mener fange(plikt)arbeid bare er et effektivt resosialiseringsmiddel hvis arbeidet medfører en anstendig godtgjørelse , det vil si betaling av en anstendig lønn, eller alternativer for betaling som reduksjon av straffelengden eller hjelp til nedbetaling av gjeld og annet.

Før jeg gir en kort oversikt over noen av domstolens argumenter, vil jeg vise til en grunnleggende systemforskjell mellom de to lands ordninger: I Norge blir fangene «lønnet» i et godtgjøringssystem jfr. fengselslovens '18, men i Tyskland får fangene 5% av en gjennomsnittslønn for samtlige arbeidere og funksjonærer underlagt tysk trygdesystem jfr. '200 i tysk fengselslov (StVollzG). Meningen var at denne prosentandelen skulle heves etterhvert, men det kom aldri så langt. Det kan se ut som dette bare er en teoretisk forskjell, fordi lønnen som utbetales i begge landene til syvende og sist er, med NOK 42,- eller DM 10,-, like lav. Forskjellen er imidlertid ikke bare av teoretisk art, men innebærer betydelig sprengkraft. Et godtgjøringssystem utgjør et statlig påvirknings- og styringsmiddel, der fangearbeid bare medfører en slags belønning. Den tyske ordningen gjør derimot fangearbeidet i prinsippet likt ervervsarbeid i frihet.

Domstolen kom inn i bildet fordi fire fanger uavhengig av hverandre klaget over den lave fangelønnen som grunnlovsstridig. I sin rettslige vurdering gjør forfatningsdomstolen det klinkende klart at fangelønnens størrelse sett i forhold til tysk grunnlov må vurderes på bakgrunn av det begrep om resosialisering som lovgiveren bygger på. Forfatningsdomstolen har etablert et krav om resosialisering. Bakgrunnen er en rettsforståelse «som setter menneskeverdet verdimessig i sentrum, underlagt sosialstatsprinsippet». Dette vil ifølge forfatningsdomstolen si at fangenes evne og vilje til å føre et ansvarsfullt liv står i sentrum. Fangene skal settes i stand til å leve i samfunnet uten tilbakefall, de skal motstå fristelser og de skal gripe sjanser. Men resosialisering tjener også til beskyttelse av samfunnet selv.

Det forfatningsrettslige resosialiseringskravet binder ikke lovgiveren til et bestemt reguleringskonsept. Anerkjennelsen må ikke nødvendigvis være av økonomisk art. Men den må være egnet til å vise fangen en for ham synlig fordel av regelmessig arbeid.

Den fordelen eller anerkjennelsen som fangen opplever, kan uttrykkes på forskjellig vis, ikke bare pengemessig. Men den må være anstendig. Forfatningsdomstolen nevner som eksempler: Ervervelse av trygderettslige rettigheter, hjelp med nedbetaling av gjeld, reduksjon av straffelengden eller annen lettelse av soningstiden. Det sistnevnte skal bare gjelde i den utstrekning individual- eller almenpreventive hensyn ikke taler for det motsatte.

Forfatningsdomstolen belyser videre forholdet mellom kravet til anstendig betaling og det å trekke fanger et visst beløp for kost og losji. For det første mener domstolen at kravet om å betale en anstendig lønn for fangepliktarbeid ikke generelt er i konflikt med det å trekke fanger for fengselsrelaterte omkostninger. Men det hele skal ikke bare resultere i et slags «null-sum-spill».

Forfatningsdomstolens avgjørelse konkluderer med at praktiseringen av '200 1. ledd StVollzG med unnlatelsen av å heve fangelønn er forfatningsstridig, fordi den ikke i tilstrekkelig grad kan bidra til å overbevise fangen om at ervervsarbeid er fornuftig for å etablere et livsgrunnlag. Domstolen viser i denne sammenheng også til at fangene ikke får noen andre fordeler fra staten for det utførte arbeidet.

Forfatningsdomstolen gir til og med lovgiveren en bindende frist: Innen 31.12.2000 må lovgiveren endre den grunnlovsstridige lave betaling av fangearbeidet. Hva dette i realiteten vil føre til, er vanskelig å spå. Men for å etterkomme forfatningsdomstolens krav, kan det nok ventes en betydelig heving av dagens fangelønnsnivå.

Hva vil skje hvis norske fanger ville prøve den samme klageveien mot godtgjøringssystemets skandaløst lave satser? Ville dette kunne mobilisere jussen og dommere på samme måten som i Tyskland, og sette en stopper for en uanstendig lav betaling for fangearbeid - uverdig for en velferdsstat?