Fangen i Kaukasus

Gjennom å manipulere informasjonen fra området har russiske myndigheter klart kunststykket å få konflikten til å forsvinne. Ikke minst er Tsjetsjenia et nederlag for media, skriver Aage Borchgrevink

I disse dager kommer Russlands president Vladimir Putin på statsbesøk til Norge. Med seg i bagasjen har han erindringen om gisseltagingen i Moskva og en klar oppfatning om at krigen i Tsjetsjenia er et internt anliggende. Enhver norsk politiker som mener noe annet, vil få en barsk respons. Det enkleste for det norske vertskapet er å la temaet ligge. Samtidig er det en risiko forbundet med fortsettelsen av status quo. Gisseltagingen viser at konflikten sprer seg. Med mindre Russland endrer kurs, er voldelige aksjoner mot russiske mål i Europa et naturlig neste skritt i denne utviklingen.

Med mindre det internasjonale samfunnet engasjerer seg i konflikten, overlater man dagsordenen til selvmordsbombere, krigsprofitører og ekstremister.

Ingen kunne forutsett teater-kapringen i Moskva, men mange forutså at russiske myndigheter la grunnlag for fremtidig terror gjennom sin brutale invasjon i Tsjetsjenia høsten 1999. I februar 2000 skrev det russiske parlamentsmedlemmet Sergej Kovaljov i New York Review of Books at:

Katastrofeforestillingene som ble manet frem av statspropagandaen for å rettferdiggjøre den første krigen i Tsjetsjenia [fra 1994 til 1996] - som blant annet inkluderte voldsherredømme og fremveksten av islamsk ekstremisme - ble først virkelige etter krigen, som en direkte følge av den. I dag blir den russiske befolkningen skremt med forestillingen om tsjetsjensk terrorisme. Hvilket monster vil stige frem etter disse nye besvergelsene? Svaret er dessverre lett å forutse.

Hvis russiske myndigheter, og forsåvidt vestlige myndigheter som ikke har interessert seg stort for Tsjetsjenia, hadde lyttet til advarslene fra Kovaljov og hans likesinnete, kunne mye vært anderledes. Men aksjonen i Moskva viser tydelig hvilken (medie-) virkelighet vi lever i. Menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert svært grove og omfattende overgrep mot sivile i Tsjetsjenia - massakrer, forsvinninger, drap, tortur, voldtekt og plyndring - men har fått liten oppmerksomhet. Gjennom å kontrollere og manipulere informasjonen fra området har russiske myndigheter klart kunststykket å få konflikten til å forsvinne. Ikke minst er Tsjetsjenia et nederlag for media.

Tsjetsjenia viser hvor svakt og ufullkomment det internasjonale menneskerettighetsregimet fremdeles er, hvor maktesløse menneskerettighetsorganisasjonene er når de ikke får gjennomslag i media, og hvor lite vestlige politikere er villige til å gjøre når det ikke finnes noen opinion. Behandlingen av tsjetsjenske flyktninger er et grelt eksempel. Mange europeiske land sender tsjetsjenske asylsøkere tilbake til Russland, noe som er i strid med flyktningkonvensjonen, men har få konsekvenser siden Tsjetsjenia-konflikten er en ignorert krig. Norge nøyer seg med å sende tsjetsjenske asylsøkere til blant annet Hellas ved legalistisk anvendelse av en paragraf i Schengen-reglene, selv om norske myndigheter vet at i mange tilfeller er dette det samme som en de facto retur til Russland. Asylsøkere som er syke, traumatiserte eller mindreårige har ingen sjanser til å greie seg på gata i Aten.

Faktum er at Tsjetsjenia har fått større oppmerksomhet i løpet av gisseltagingen i Moskva enn i løpet av et helt år med rapporter, erklæringer og petisjoner om brutale menneskerettighetsbrudd siden 11. september i fjor. Konflikten er et eksempel på hvor effektivt vold og terror kan være som politiske virkemidler. Lærdommen fra den første tsjetsjenske krigen er at det i første rekke var spektakulære aksjoner mot sivile russiske mål, som gisseltagingen i sykehuset i Budjonovsk i juni 1995, og militære seire, som stormangrepet på Groznyj i august 1996, som tvang russiske myndigheter til forhandlingsbordet og gjorde slutt på krigen.

Gisseltagingen i Moskva viser at krigen i Tsjetsjenia sprer seg. I løpet av sommeren og høsten har overgrepene og kamphandlingene spredd seg til naborepublikken Ingusjetia. Russland har bombet mål i Pankisi-dalen i Georgia, og russerne har offentliggjort planer for større militære operasjoner i Georgia. Samtidig har kampene hardnet til inne i Tsjetsjenia. Det har vært en rekke trefninger og angrep i løpet av sensommeren og høsten, blant annet ble 118 soldater drept da et russisk transporthelikopter ble skutt ned i august. Seinere har andre helikoptere blitt skutt ned. Konflikten i Tsjetsjenia er en trussel mot fred og sikkerhet i hele Kaukasus-regionen og en mulig kilde til terror ikke bare i Russland, men også andre steder i Europa.

Tsjetsjenia har vært en stein i skoen til det russiske imperiet siden tsarveldet ekspanderte sørover på slutten av syttenhundretallet. Historisk sett har Moskva bare lyktes i å temme konflikten i Tsjetsjenia på to måter. Enten, som Stalin i 1944, ved å drepe eller deportere hele befolkningen, eller, som General Lebed i 1996, gjennom reelle forhandlinger med aksepterte tsjetsjenske ledere.

Helsingforskomiteen har på nært hold observert at den «antiterroristiske operasjonen» som de russiske styrkene påbegynte i 1999, har gjort Tsjetsjenia til en sone hinsides lov og orden. Det er straffrihet for enhver forbrytelse, og sivilbefolkningen har ikke et minimum av beskyttelse. Alt er til salgs. Selv likene av kidnappete sivile selges tilbake til slektningene av de føderale styrkene. Enhver som har penger kan kjøpe våpen, drivstoff og informasjon.

Det er en krig uten klare fronter. Føderale russiske avdelinger og de forskjellige tsjetsjenske gruppene strides internt og samarbeider med «fienden» når anledningen krever det. Noen få mennesker innkasserer økonomisk eller politisk profitt fra krigen, men langt de fleste innblandete er tapere. På nært hold fortoner den «antiterroristiske operasjonen» seg som en luftspeiling: realiteten er en flom av overgrep mot sivilbefolkningen.

De russiske soldatene er demoraliserte. En soldat jeg møtte i Moskva hadde desertert fordi han ikke fikk lønn. Han fortalte hvordan han om kveldene fikk ordre om å frakte bensin fra de militære depotene og selge dem til «forretningsmenn» i de tsjetsjenske landsbyene. Han snakket indignert om denne handelen, ikke fordi det var galt å selge statens eiendom til fienden, men fordi offiserene beholdt fortjenesten selv. De tsjetsjenske flyktningene har lite til felles med stereotype forestillinger om stolte krigere, muslimske ekstremister eller villmenn fra fjellet. De fleste er, som russere flest, preget av den sovjetiske bakgrunnen, og bryr seg lite om islamistisk eller nasjonalistisk ideologi, men mye om fred, sikkerhet og en mulighet til å gjenoppta livene sine.

Kaukasus virker eksotisk. I sitt stille sinn vil norske og andre vestlige politikere spørre seg hvorfor de skal utfordre Russland på grunn av Tsjetsjenia: en lokal konflikt som er uten synlige omkostninger for Europa, og som berører noen få millioner mennesker som sjelden er på TV. Men republikken er i ferd med å bli et svart hull i Europa, et slags nytt Afghanistan, der alskens onde ånder vil strømme ut for å skape konflikt og terror, ikke bare i Tsjetsjenia, men i Russland og Europa forøvrig. Uten at omverdenen engasjerer seg er det vanskelig å se noen vei ut. En av de mest brukte titlene i den klassiske russiske litteraturen har fått en renessanse i postsovjetisk litteratur og film, nemlig «Fangen i Kaukasus»: det russiske gisselet i hendene på tsjetsjenske kidnappere. På ett plan betegner denne situasjonen den russiske borgers skjebne mellom barken og veden, altså mellom fienden og sin egen stats brutalitet. På et annet plan er motivet en metafor for det russiske imperiet. Russland er en fange av sine egne imperiale ambisjoner. Det må finnes et annet svar på dette fangenskapet enn gass. En fredelig løsning på konflikten i Tsjetsjenia vil være en reell seier i kampen mot terrorisme og for et fungerende internasjonalt menneskerettighetsregime.