Fangene på slottet

«Diana» er best når tittelprinsessen er på sitt mest desorienterte.

FILM: Det er litt av et sprang, dette: Fra krig til kjærlighet, fra en tysk bunkers til salonger på Kensington Palace, fra Adolf Hitler til prinsesse Diana. Og det er et sprang ned til en lavere fjellhylle. Regissør Oliver Hirschbiegel, som stod bak fabelaktige «Der Untergang», vekker ikke samme fascinasjon med sin nye, langt flatere film.

Men «Diana» har øyeblikk der den ikke er så ulik «Der Untergang», der salongen blir en brokadekledd bunkers, og dette er de mest interessante. I begge filmene går Hirschbiegel tett på mennesker som sitter isolert på toppen av et nasjonalt hierarki. Han skildrer følelsen av desorientering, av drømmende forvirring, til personer som ikke kan gå ut på gata, som ikke kan stole på noen, fordi alle vil noe med dem.

Forførelsesprosjekt
Separerte og skandaleombruste prinsessse Diana (Naomi Watts) møter i 1995 kirurgen Hasnat Khan (Naveen Andrews), blir bråbetatt og går med glød inn i et småkeitete forførelsesprosjekt. Snart ivrer hun for at de skal gifte seg. Han holder igjen, ser utfordringene. «Diana» foregår på kjøkken, på soverom, i biler. Den ytre verden får være med i den grad den påvirker det som skjer mellom de to.

Det er her Hirschbiegel burde hatt videre utsyn og høyere ambisjoner. Filmen hans er et lite, nevrotisk kammerspill, og sådanne må ha hovedpersoner som vedvarer å engasjere og overraske. Det som ikke beveger seg i utstrekning, må bore i dybden. Men særlig Khan blir for mye av en dus drømmemann. Watts Diana er mer uforutsigbar: En romantiker uten emosjonelt ankerfeste som søker råd i det alternative, en genuint nestekjærlig person som også er en manipulator, som drevent skrur på en kurrende sjarme overfor publikum og presse. Dette forholdet er kanskje det mest fengslende, men gis ikke stor plass.

Avfeid
Journalist Kate Snells uautoriserte bok «Diana: Her Last Love» er utgangspunkt for «Diana». Khan, som aldri har kommentert forholdet, har avfeid boken og ikke villet bidra til filmen. Kanskje har han, ved å holde avstand, bidratt til å gjøre seg selv bedre, og filmen dårligere, enn virkeligheten.