Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fanger byens bevegelse

Virginia Woolf, Camilla Collett og Sigrid Undset var urbanister lenge før ordet var oppfunnet. Forfatterne skrev romaner om byens bevegelse og de lekte med flanørrollen.

Uten London kunne ikke den engelske forfatteren Virginia Woolf (1882- 1941) puste. Her bodde hun størstedelen av sitt liv, og her streifet hun gatelangs mens hun observerte og memorerte menneskene rundt seg. Woolf var en flanøse. Det vil si at hun vandret langsomt og formålsløst omkring med blikket for seinere å skrive ned noe av det hun hadde sett. Det resulterte blant annet i romanen «Mrs Dalloway», der Clarissa går ut i byen for å kjøpe blomster og fortelleren glir ut og inn av hodene til de menneskene hun møter. Romanen ligger for tida på bestselgertoppen i Norge etter filmen «The Hours», der tre tidsepoker er vevd rundt og sammen med Virginia Woolfs roman.

Tone Selboe, professor i litteratur, har lenge vært opptatt av flanørrollen. Nå har hun skrevet boka «Litterære vaganter» som handler om byens betydning for seks kvinnelige forfattere: Camilla Collett, Sigrid Undset, Cora Sandel, Jean Rhys, Djuna Barnes og Virginia Woolf.

The man in the crowd

- Jeg ville skrive om både mannlige og kvinnelige byvandrere, men fant ut at ingen hadde skrevet om kvinnene før, sier hun. Hun mener Woolfs livsglede ved byen forsvant i filmen «The Hours».

- Man kan ikke tenke seg Woolfs personer, romaner eller essay et annet sted enn i en storby. Teksten hennes tar vare på det mangfoldige ved byen, de raske skiftene, rytmen og det filmatiske.

- Hvor viktig var byen for henne personlig?

- Veldig viktig, noe hun poengterer både i essay og dagbøker. Når hun føler seg nedfor eller ingen skriver til henne, går hun ut i byen, og forsøker å ikke tenke på det. I byen kan hun leke med muligheten for å være en annen, sier Selboe.

Og nettopp gleden ved å forsvinne i massen er noe av kjernen i flanørtilværelsen. Flanørbegrepet oppsto på 1800-tallet, og ble brukt om en mann som finner asyl i folkemengden. Her kan han bevege seg hvor han vil og når han vil. Han har frihet til å bruke blikket på hvilken måte han måtte ønske det. Kvinnene derimot, er ikke flanører, de er utelukket fra den sosiale sfæren som byen representerer - forvist til det private rom, mener den engelske kunsthistorikeren Janet Wolff. Skal de kunne innta det offentlige rommet, må de gjøre det forkledd som menn. Forfatteren Charles Baudelaire ser på flanøren som en moderne observatør av samtidas liv, og kaller ham mannen i mengden, inspirert av dikteren Edgar Allan Poes «The Man in the Crowd».

Kjeder seg til døde

Tone Selboe mener derimot at også kvinnelige forfattere lekte med flanørrollen allerede på 1800-tallet. Fra da av og framover er bylivet den moderne litteraturens arnested. Byene, og i særdeleshet Paris, trekker til seg kunstnere og forfattere av alle slag. Camilla Collett (1813- 95) er en av mange norske forfattere som oppholdt seg i Europas kunstmetropoler Paris, Roma og Berlin.

- Det er en myte at kvinnelige forfattere ikke inntok gatene og brukte byerfaringen. Camilla Collett bruker det omstreifende for det det er verdt. I sine essay skaper hun en illusjon om at hun går, hun gjenskaper bevegelsen i teksten. Collett setter også byvandringen inn i et likestillingsperspektiv.

- På hvilken måte?

- Hun skriver blant annet i et reisebrev fra Paris: «Vi vil gå. De kvinner som sitter i sine vogner kjeder seg til døde.» Det er behageligere å kjøre, men for å ta del i selve livet, handlingen og stridighetene i bybildet må man kunne gå. Det å gå blir for Collett et bilde på selvstendig virksomhet og frigjøring.

Fra Camilla Collett blir enke i 1851 og til hun dør i 1895 har hun ikke lenger noe hjem. Hun bryter opp fra Kristiania og setter bort sine fire sønner. Fra da av er hun på reise mellom ulike hotellværelser i Europas storbyer.

Märtha kan flanere i New York

- Camilla Collett er en av våre første urbanister. Hun var opptatt av byens ve og vel og av at det måtte finnes rekreasjonssteder i byene. Hun observerer mye av det som skjer i Paris på 1800-tallet og skriver om byggingen av bulevarden, gatelivet og betydningen av parkene.

Sigrid Undset (1882- 1949) er på samme måte som Camilla Collett en urbanist. Hun har et brennende engasjement for Kristiania, som hun både elsker og hater.

- Hun var opptatt av hvordan vi lever og hvordan man kan legge rette for livet i byen. Men hun har alltid med seg naturen som et sammenlikningsgrunnlag. Den erfaringen slår gjennom i storbybeskrivelsen. Når Undset står på toppen av Notre Dame og ser utover i Paris, sammenlikner hun byggene med fjelltopper.

- Er ikke det omflakkende vagantlivet også en slags flukt?

- Jo, det kan du si. Byen gir en mulighet til å forsvinne i mengden, bli anonym og oppføre seg på en annen måte enn hjemme. Den er både et frihetsrom og et ensomhetsrom.

- Har vi noen moderne flanører?

- Dag Solstad leker med flanørrollen i sin siste roman «16.07.1941» i de partiene der han vandrer i Berlin. Tove Nilsen inntar også flanørrollen, sier Selboe.

I dag søker forfatterne seg gjerne til New York eller Berlin når de skal hente innflytelse og inspirasjon. Kanskje ikke så rart at forfatterne Ari og Märtha har valgt seg The Big Apple når de nå skal utvikle seg sammen som kulturformidlere. I New York kan til og med kongelige flanere, leke en annen og forsvinne i mengden. Eller som Virginia Woolf skriver i essayet «Gatestreif»: «Idet vi forlater våre rom en vakker kveld mellom fire og seks, legger vi av oss den personligheten våre venner kjenner og blir en del av den store republikanske hær av anonyme vandrere som det føles så godt å være blant etter ensomheten i vårt eget rom.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media