Filmanmeldelse: «Jeg er Zlatan»

Fanger Zlatan

Men disse zlataniske versene mangler rim og rytme.

På benken: Fotballen får lite spilletid i filmen om Zlatan, mener Dagbladets anmelder. Video: Nordisk Film Vis mer
Publisert

FILM: Tittelen på både den selvbiografiske boka om en av tidenes største, mest fargerike fotballspillere og filmen som er basert på den, signaliserer en naturgitt selvtillit av bibelske proporsjoner. Den trenger ingen videre argumentasjon. Som da Gud i form av en brennende busk åpenbarte seg for Moses med et «Jeg er den Jeg er», er det en sirkulær, selvopprettholdende og evig sannhet.

Alle forsøk på å forklare hvordan Zlatan ble som han ble og er i stand til å prestere som han gjør, leder tilbake til det på samme tid meget- og intetsigende svaret: «Jeg er Zlatan.»

«Jeg er Zlatan»

Biografisk drama

Regi: Jens Sjögren
Skuespillere: Dominic Bajraktari Andersson, Granit Rushiti, Cedomir Glisovic, Merima Dizdarevic, Selma Mesanovic
Premieredato: 29. juli 2022
Aldersgrense: 6 år
Orginaltittel: «Jag är Zlatan»

«Filmen er like lite nysgjerrig på hvem Zlatan er som tittelen tilsier.»
Se alle anmeldelser

Men før han ble sannheten og livet, begynnelse og slutt for fotballentusiaster, var Zlatan en alfa uten altfor mega fremtidsutsikter. Det er denne eksepsjonelle reisen filmen forsøksvis skildrer, med ikke like eksepsjonelt resultat.

Zlatan i gatan

I løpet av det som knapt tilsvarer to kampomganger pluss tilleggstid, presenteres vi for tre tidslinjer: Zlatan på begynnelsen av nittitallet som ung skoletaper med adferdsproblemer og et uforutsigbart og fragmentert familieliv, velmenende foreldre til tross. Zlatan som eplekjekk og usikker tenåring, som sliter med å tilpasse seg lagspillets krav på juniorlaget til Malmø. Og til slutt Zlatan som demotivert benkesliter i sin første proffklubb, nederlandske Ajax, der han mener han fortjener både bedre behandling og en større klubb.

Sistnevnte fungerer også som filmens rammehistorie, som sparker opp tilbakeblikkene til oppveksten.

Scene for scene fungerer «Jeg er Zlatan» stort sett godt. Oppvekstskildringen av en ung gutt med et temperament som matcher hans gigantiske ego og en energi og frustrasjon han ikke aner hvor han skal gjøre av, er troverdig og sympatisk fortalt, på en måte som tar problembarnets parti samtidig som den ansvarliggjør ham som den overopphetede hormonbomben han er.

Den iblant voldelige utageringen hans plasseres i en større kontekst, som ydmykelsen ved å tvinges til å ha en kvinnelig, altfor forståelsesfull hjelpelærer hengende over seg når han skal løse matteoppgaver alle andre i klassen synes å forstå, eller tomhetsfølelsen et permanent innholdsløst kjøleskap gir ikke bare til magen, men til hjertet.

Flyktig essens

Hovedpersonen er også omgitt av fine, nyanserte bikarakterer, som fyller scenene med liv. Spesielt bør nevnes Cedomir Glisovic som Zlatans elskelige, men uforutsigbare far, Sefik, og den oppgitte surrogatfaren/ juniortreneren Nils-Åke, spilt av Håkan Bengtsson.

I disse tilbakeblikkene fungerer Dominic Andersson Bajraktati og Granit Rushiti som henholdsvis barne- og tenårings-Zlatan godt. Spesielt sistnevnte fanger virkelig superstjernens flyktige essens, der han avbalanserer arrogansen med et avvæpnende smil og en usikker sårbarhet.

Da er det desto merkeligere at samme skuespiller i Ajax-scenene fremstår fullstendig malplassert og vingeklippet, som en skygge av karismabomben han er ment å representere.

Kanskje er det for å vise hvor mye han mistrives i Ajax, og tanken bak å sette denne perioden av karrieren som rammehistorie er formodentlig at den representerer siste springbrett før Zlatan erobret verden. Men denne delen av fortellingen er mutt og innadvendt, foregår på restauranter og i møterom, og reduserer Zlatan til en brikke i sitt eget liv.

Resultatet er en innpakning helt uten nerve eller dramatisk fremdrift, som i kraft av å motivere tilbakeblikkene dessverre farger de mer velfungerende andre delene av filmen også.

Rimordbøk søkes

Ganske raskt blir det også tydelig hvor lite rammefortellingen og tilbakeblikkene egentlig henger sammen. En litterær selvbiografi kan kanskje tillate seg å sprike litt i flere retninger, men en filmfortelling på knappe hundre minutter krever et betydelig skarpere fokus, ikke minst tematisk.

Siden tilbakeblikkene ikke leder narrativt eller tematisk opp til klimakset, blir de stående som løsrevne bruddstykker som kanskje tegner et slags karakterportrett, men ikke åpner for å hente noe særlig mening eller innsikt ut av det. Parallelle historielinjer er avhengige av å gi gjenklang i hverandre for å fungere, men når disse zlataniske versene ikke rimer, forsvinner også rytmen, og fortellingen blir oppstykket, hakkete og formløs.

Kanskje burde filmskaperne lyttet mer på sin egen dialog, som titt og ofte gjentar at fotball er en lagsport. Akkurat som på banen må de enkelte, velfungerende bestanddelene i en fortelling samarbeide og spille hverandre gode, for å gå opp i en høyere enhet.

Fotball på benken

Det bør for så vidt nevnes at selve fotballen får minimalt med spilletid her. At Zlatan er god er noe vi bare får fortalt, men hvor eksepsjonell han skulle vise seg å bli, er ikke filmen så interessert i å vise.

Det gjøres heller ingen forsøk på å la kampen, spillet og kroppsutfoldelsen representere noe mer enn en vei til suksess og anerkjennelse – aldri blir den et eksistensielt behov, noe den unge, rotløse mannen trenger i seg selv, en flukt, et samhold, en frihavn, en arena for mestring eller måte å få kontroll på, sånn som idrett kan opphøyes til i det beste sportsfilmene. Og da får jeg heller aldri svar på det jeg er mest nysgjerrig på her, nemlig hva som driver denne eksepsjonelle mannen.

Zlatans reise forblir derfor på overflaten, som en biografisk punktliste og ikke den kausale, indre drakampen og utviklingen som kjennetegner en god, dramatisk historie.

Filmen er like lite nysgjerrig på hvem Zlatan er som tittelen tilsier. Det konstateres og presenteres, men det stilles aldri noen spørsmål jeg som seer kan huke tak i og la meg bli dratt videre inn i fortellingen av. Den hovedpersonen vi møter på slutten av filmen er den samme som vi møtte i starten, uten at hverken jeg eller han har skjønt så mye mer av hvem han er.

Kanskje er det ikke mulig heller. Ethvert forsøk på forklaring vil kanskje uansett oppleves som lettvint. Zlatan er Zlatan.

«Jeg er Zlatan»

Biografisk drama

Regi: Jens Sjögren
Skuespillere: Dominic Bajraktari Andersson, Granit Rushiti, Cedomir Glisovic, Merima Dizdarevic, Selma Mesanovic
Premieredato: 29. juli 2022
Aldersgrense: 6 år
Orginaltittel: «Jag är Zlatan»

«Filmen er like lite nysgjerrig på hvem Zlatan er som tittelen tilsier.»
Se alle anmeldelser

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer