Fanget av framtida

I dag braker det løs på Lillehammer. Norsk litteraturfestival er i gang, og temaet er «fremtiden». Framtida er så lys at jeg må bære solbriller (The Future’s So Bright I Gotta Wear Shades) , som Timbuk3 sang en gang. Eller som det formuleres i lederartikkelen i årets Lillehammer-program: «Våre fremtidsvyer vil alltid være et produkt av det forgagne. Det er vår samlede erfaring som til enhver tid danner grunnlaget for våre antagelser om det som skal komme. Hvordan vi definerer fortiden er med andre ord bestemmende for hvilken fremtid vi er i stand til å anskueliggjøre.»

I fjor falt det enkelte tungt for brystet at hele to litteraturfestivaler hadde klimakrisen som tema. Det var ikke litterært nok, ble det hevdet. Men kan man skille politiske og kulturelle temaer? Selvsagt ikke. Rådende forestillinger om menneskenes framtid vil alltid nedfelle seg litterært; i dikt, i romaner, noveller og essays. Men de blir ikke nødvendigvis så konkret skildret som de gjør i FN-rapporter og redegjørelser fra vitenskapsmenn og politikere. Snarere som stemninger, uro, angst og nervøsitet. Eller ekstase, jubel og lidenskap. Dette er litteraturens vesen. Blodets banken, benpipenes bønn og så videre. Hele det ubevisste sjeleliv. Kulturminister Trond Giske helgarderer seg når han i programheftet formulerer følgende: «Mitt håp for litteraturen er at den fortsetter å vise oss viktige historier om både fortid, samtid og fremtid.» Håp er et problematisk ord. Viktig likeså. «Vår fortid gir håp for fremtiden,» skriver Giske. Hvilken del av fortiden? Historien er sannelig ikke bare lys, neppe framtida heller.

Hvor viktig er litteraturen? Enkelte mener at den gode dikter er en som er i stand til å huske. Glemselen er menneskets største fiende. En som husker det de fleste ønsker å fortrenge, er en varsler for verden. Å huske kan være svært ubehagelig. Nettopp fordi viktige deler av fortida gir alt annet enn håp for framtida. Noen av de sterkeste litterære uttrykkene som er skrevet, minner oss om at både fortid og framtid er mørkere enn natta. Dikteren får oss til å huske noe vi aldri har visst. Dette er ikke nødvendigvis en optimistisk erkjennelse. En bok er ikke god fordi om den ser lyst på livet. En kollega av Johan Borgen i Dagbladet gikk en fredag hjem med ordene: «Nå gleder jeg meg til å gå hjem og kose meg med en god bok.» «Nå må du bestemme deg,» svarte Borgen. «Skal du kose deg, eller skal du lese en god bok.»

Professor i idéhistorie Paulus Svendsen har skrevet en avhandling med tittelen «Gullalderdrøm og utviklingstro». Tittelen gir stikkord for to tolkninger av historien. Det ene synet går ut på at alt var bedre før; man drømmer om gullalderen menneskene for lengst har forlatt. Dag Solstad har et slikt perspektiv. Det andre røper tro på framtida, på at alt stadig vil utvikle seg til det bedre. Trond Giske står for et slikt syn. Han er tross alt politiker, ikke en apokalyptisk profet – en rolle diktere har spilt i vårt litterære univers helt siden en ukjent dikter formulerte «Volusspá». På en måte er det befriende at konkret krig, katastrofe og klimakrise ikke er egne temaer på Litteraturfestivalen. Det er diktningen som står i fokus – med alt den innebærer av selvransakelse og sjelegransking. Om verdens undergang lar vente på seg, er det opp til enhver å holde dommedag over seg selv.