Fanget blant nordmenn

Småpussig reiseskildring fra Nordkalotten, og for øvrig en litterær bagatell.

I tidligere tider var reiseskildringen en populær sjanger, og eksotiske folkeslag ble beskrevet ved hjelp av naturlig, ubesværet imperialisme. Da var verden større, og Tim Moore var ikke engang påtenkt. Hans litterære forgjenger lord Dufferin - visekonge av India, generalguvernør av Canada, diplomat og samfunnsstøtte i viktoriatidas Storbritannia - var imidlertid i sitt ess.

Latterlig

I 1856 seilte denne unge adelsmannen fra Skottland til Island, Norge og Spitsbergen og tilbake igjen. Han skrev siden en bok om turen, der nordboerne skildres som enkle og primitive skapninger. Denne boka inspirerer Moore til å foreta samme reise i våre dager, om enn med et annet utgangspunkt - og ispedd lordens fargerike beskrivelser.

Mens Dufferin framstår som den absolutte britiske verdensmann, besluttsom og heltemodig i alt sitt vesen, framstilles Moore som en latterlig dandy.

Den heroiske tidsalder er forbi, og verdighet erstattes med selvmedlidenhet - særlig etter at Moore sliter seg helseløs på sykkel på elendige islandske veier. Men nordboerne er de samme. For Moore lærer snart at hans usunne, britiske legeme kommer sørgelig til kort i møte med islandske matvaner, norsk helgefyll og generell kjedsomhet på Svalbard. I Bergen blir han vantro vitne til et vilt gateslagsmål mellom jenter fra byens beste strøk, som mest av alt oppfører seg som «rivaliserende gjenger av limsniffende horer». Mens han på Svalbard opplever å være «fanget blant nordmenn».

Fort glemt

Tim Moore fører en lett penn, og en sjelden gang er han også storslagent morsom. Kanskje prøver han å bli den nye reisende for sin tid, sannsynligvis inspirert av en briljant forteller som Bruce Chatwin. Men «Is i barten» blir aldri minneverdig. Mesteparten av boka består av overflatiske iakttakelser, servert med mye selvopptatthet og litterært jåleri. Litt real imperialisme hadde egentlig vært mer underholdende. Lord Dufferin fnyser nok i barten.