Fanget i narrens rolle

«Prøysens hjembygd henger seg på idylliseringen og nostalgien for at pengene skal klinge i kassa.»

Forvrengningene av den folkekjære Alf Prøysen og hans verk er mange og grelle. I NRK spinner de videre på sine selvlagde myter om nasjonalskalden fra husmannsstua. Prøysens hjembygd Ringsaker henger seg på idylliseringen og nostalgien for at pengene skal klinge i kassa.

Hva er det ved Prøysen og hans verk som gjør det så fristende å bruke ham og ta ham til inntekt for egne holdninger? Har det noe å gjøre med den rollen han valgte seg som kunstner?

Alf Prøysen hadde en lang og møysommelig vei fram til egen suksess. Han kunne bli forbannet når folk ville ha karrieren hans til å være så amerikansk, han sa at da glemte de alle lærlingeårene han hadde hatt i kunstens tjeneste, på lokaler i hjembygda og «innafor». Han hadde hatt god tid til å prøve og feile, finne fram til det som var hans dikterprogram: «Å skrive tanker tel hårrdagsbruk for æillminnelige folk.» Han hadde brukt lang tid på å finne ut hvor han sto.

Og han sto i narrens rolle.

Prøysens «Narrevise» fra 1951 er ingen morsom tekst, selv om den handler om det å være morsom. Det er tvertimot ei sår vise, om bitre erfaringer, om forhold som skiller narren ut slik at han ikke kan «vekse tel vaksin kar». Den handler om å dra seg selv opp etter håret:

Men den som kjinne seg mo i knea

når andre benke seg par om par

og itte gir dom en sang om glea,

hæin vil je kæille en dåli nar.

I et intervju i NRK Radio i 1968 fortalte Prøysen om sitt forhold til humor. Intervjueren Solveig Bøhle spurte: «Hva skiller den gode humoren, som er avslørende, fra den ondskapsfulle?»

Prøysen: «Den som lager ondskapsfull humor, den har det fryktelig vondt selv, altså, jeg kommer stadig tilbake til det. Det kan aldri nå frem. Det kan hende at det er andre som er like ondskapsfulle eller som har det like vondt, som kan fryde seg over det, men det kan aldri nå inn til hjertene.»

Det greske ordet ironi betyr forstillelse. Ordet peker tilbake på Sokrates, gatenes vismann som lot som han var dummere enn han var og på den måten nedkjempet sine motstandere. Sokrates gravde og spurte, og når spørsmålene fikk fram svar som ble mer og mer selvmotsigende, lo han. Prøysens roman «Trost i taklampa» er preget av ironi i denne opprinnelige betydningen av ordet, og av narrens skjeve blikk.

Romanens mest usympatiske skikkelse er hu Krestine Krokengen, øyentjeneren, smiskeren, tjenerånden personlig. Hun har de verste trekk Prøysen kjente blant sine egne. Hun er selv en fattig tjener, men bærer på et gnagende raseri mot de andre tjenerne. Hun er selve den uskrevne lov i husmannssamfunnet, den som holder alle nede.

Krestine hykler, og inndelingen hennes av folk er enkel: «Det er to slags folk, meine a Krestine. Det er tenera, som en ska møte på dørsteinen og ta imot det bodet dom kjæm med ifrå garden, enten det nå er selskapskokking hell finbrødbaking, og så er det de andre da. Sjølvefolk ifrå gardom, som går kvellstur og itte er for store på det tel å stikke innom hos et fattig menneskje.»

En av dem som skrev mest innsiktsfullt om «Trost i taklampa» da boka kom ut i 1950, var forfatteren Odd Eidem. I en anmeldelse i VG påpeker Eidem: «Det hører til Prøysens fineste egenskaper at han hele tiden, selv når han er ubehagelig sarkastisk, er dypt solidarisk med bygda. Beundringsverdig er hans metode når han 'avslører' plasskjerringer, fattigunger og alle andre han er glad i. Han gjør det med treffsikker malice som aldri kjennes ondsinnet.»

Hva er det som gjør at Prøysens malice - som Eidem kaller den - ikke blir ondsinnet? Jeg tror ikke svaret er at Prøysen var så snill, men heller at han behersket sine virkemidler. Han visste han hadde et skarpt blikk, men han var samtidig redd betrakteren i seg, redd for at han skulle bli spottende.

Det Prøysen vil si oss, sier han gjennom masker. Han forstiller seg. Det gjorde han også som privatmenneske. Det verste i forstillelsen er løgnen, det beste i den er rollespillet, teatret. Men Prøysen mislikte seg ofte i den rollen han var fanget i. Han skriver til sin gode venn, den langt yngre Alf Cranner: «...det er noe jeg plages av ikke rent sjelden... dette at jeg spiller teater for menneskene. Jeg merker det tydeligst sammen med journalister, men også ellers, det er akkurat som i en film, du FØLER at her har du en rolle, jug så stauren står, kok i hop sentimentalitet og spe på med en nødløgn når det trengs!»

Alf Prøysen så på middelaldernarren som en tragisk skikkelse. Sikkert fordi han visste hva det kostet å være narr. I et brev til Cranner minnes han sin tid som fjøsrøkter og lokal revystjerne i Asker under krigen: «...alle var sikre på at det var DEM og bare DEM som hadde monopol på den rare sveiser'n med talent og jeg gikk fra fest til fest og ble hyldet. Da tenkte jeg ofte: Nei nå begynner det å bli så innfløkt å holde rede på alle disse maskene jeg bærer, jeg må flykte, rømme til et sted der ingen kjenner meg og leve ærlig og prøve å finne meg selv. Det fant jeg jo aldri.»

Det Prøysen strevde med mens han enda var sveiser, har fellestrekk med det som er skjedd med hans ettermæle. I Norge er det flere miljøer som mener seg å ha patent på Prøysen: på Marienlyst, blant akademikerne, og i hjembygda Ringsaker.

Hvordan er det blitt slik?

Det var noe vergeløst og vekt over Alf Prøysen som privatmenneske. Før «Trost i taklampa» kom ut, ga han et intervju der han var usikker på hvordan det skulle gå med boka: «...mest spent er jeg på om det skulle bli noe skriving, sånn som en må svare på. Det har jeg liten lyst til, for jeg vet jo ikke mer enn akkurat det jeg har sagt i boka, og de andre - de har jo utallige kilder å øse av, hvis de vil si meg imot. Jeg har jo bare trosten min.»

Her snakker han som en stakkars narr som er redd for at spøken hans skal få følger, og at herren skal la ham få smake av pisken.

På slutten av «Trost i taklampa» holder hovedpersonen Gunvor Smikkstugun en tale som handler om den drømmen hun har båret på og hvordan det er gått med den i det trange bygdemiljøet hun er vokst opp i. Denne talen er et eneste desperat skrik. Prøysens eneste roman er ikke en komedie, slik den ofte er blitt tolket. Den er en tragedie. Et opprørsk verk, sjøl om opprøret er fortalt med narrens ironiske stemme. Senere i livet ble han mer melankolsk og forsonlig. Nils Johan Rud har sagt at Prøysen blir snillere med sine mennesker jo mer han klimprer på gitarstrengene. Det har vel ikke bare med gitarstrengene å gjøre - men også med narrens rolle, han må være underholdende, for er han ikke det, går folk, eller de kaster ham ut.

Er det noe tragisk ved Alf Prøysens liv og hans suksess, så er det dette: at han ble sittende fast i sin narrerolle. Den befriende latteren som runget over landet da Prøysen slo gjennom et par år etter krigen, den stilnet etterhvert. Norge forandret seg fort på 50-tallet, materialismen og konformitetskravet økte, mange lo etterhvert en annen latter når de hørte Prøysen, en koselatter, en smått nostalgisk latter, som holdt mange sider ved husmannsguttens verk på avstand. Folk ville ikke se at en så morsom og rar mann som Prøysen også hadde i seg en skarp betrakter, og at han var et menneske som skilte seg ut. Det ble vanskelig å holde to tanker i hodet samtidig: at samme mannen hadde skrevet visa «En dag i mårå» og Gunvors rasende tale på sletta.

Er Prøysen selv litt skyld i de forvirrende tilstandene som rår når det gjelder hans ettermæle? Var det f.eks. så klokt å kokettere med at han kunne bare fire grep på gitaren, når han samtidig ville bli respektert som en forfatter med brodd?

Her er et tankekors til slutt for akademikere og granskende forfattere: Spilte Alf Prøysen narrens rolle så godt at det er vanskelig å nærme seg hans verk med vitenskapsmannens gravalvor og selvhøytidelighet? Vi kan jo risikere ikke å få øye på noe som helst?

Og noe å tygge på for alminnelige folk: Skrev Prøysen så enkelt fordi han hadde et enkelt forhold til virkeligheten? Går han rett i sjela på så mange av oss fordi han var aldeles lik oss? Lar vi de mer sammensatte sidene ved ham ligge fordi det ville forstyrre sjablongbildet av ham, det som er så anvendelig i så mange sammenhenger?

En dåre kan spørre. Og jeg spør.