Fanget på bordellet

«Sucker Punch» kan muligens inspirere noen pubertale seksuelle fantasier. Ellers er den verdiløs.

FILM: I et kort sekund zoomer kameraet i «Sucker Punch» inn på et skjema der hovedpersonen angis å være tyve år gammel. Det var antagelig produsenten som fikk noia og insisterte, for skuespiller Emily Browning ser ikke ut som om hun er en time over femten.

Hun har et putete Lolita-ansikt, blonde musefletter og øyelokk som som ser ut som om de kan kollapse hvert øyeblikk under vekten av de løse øyevippene, og lyder for sikkerhets skyld navnet Baby Doll. Hennes foretrukne arbeidsantrekk er rosa pysjamas eller skolepikeuniform med matroskrage som blotter magen og er kuttet av syv millimeter under skrittet. Og har splitt.

Fangebordell
Og så har hun to ansiktsuttrykk: Ett vanlig, åndsforlatt, og ett der hun trekker øyenbrynene minimalt sammen, for å signalisere fortvilelse over at hun sperres inne på et galehus av stefaren, eller at hun plutselig befinner seg på et slags fangebordell i stedet, eller at hun får beskjed av sjefhalliken om at hun og jomfrudommen hennes skal spares til en spesiell kunde kalt The High Roller.

Grunnen til at filmen uten forvarsel beveger seg mellom ikke mindre enn tre bevissthetsplan, må være at det gir regissør og manusforfatter Zack Snyder mulighet til å forlate én verden når mulighetene for iscenesatt voldsseksualitet er uttømt, og gå over i en ny og løfterik dimensjon. Så bordellet der Baby Doll holdes som sexslave, og der alle menn er i dress og svett smilende og alle kvinner er purunge og i balconette-bh og stayups, er en drøm eller transe hun har mens hun er på galehuset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens Baby Doll danser for de dresskledte, hensettes hun i nye hallusinasjoner, skyteglade dataspillscener der hun og medgledespikene bekjemper nazizombier, romvesen og drager, i eventyr som blir paralleller til jentenes planer om å flykte fra sexfengselet.

Dobbeltmoral hoi!
Gutter i egnet alder kan muligens finne materiale for sine neste syv seksuelle fantasier i «Sucker Punch». For alle andre er filmen mest velegnet som drikkelek. Jeg anbefaler en shot for hver gang dobbeltmoralen blir så uutholdelig at skriket inne i hodet ditt ikke lar seg holde tilbake. Jentene gråter og snakker om å komme hjem til mamma, mens poenget med plottet er å bringe dem i så mange nestenvoldtektssituasjoner som praktisk mulig.

Samtidig har filmen åpenbart jobbet hardt for å holde seg innenfor femtenårsgrense, eller latterlige PG-13 i USA, hvilket innebærer at vi ikke ser noen overgrep skje, bare den konstante trusselen om dem. Snyder har på forunderlig vis mistet grepet om maleriske actionscener han hadde i «300» og «Legenden om vokteruglene». Det eneste som gjenstår er den fetisjistiske forkjærligheten for sakte film, som gjør at du må se Baby Doll løpe fra roboter med mitraljøse dobbelt så lenge som nødvendig.

Sinnssyk Hamm
Og etter at «Sucker Punch» har filetert sjelen din i nær to timer, til du ikke trodde det var mer livsmot igjen å bryte ned, hvem tror du The High Roller viser seg å være? Jo, Jon Hamm! Don Draper! Hamm må ha lest manus og tenkt at han jammen ikke har vært omgitt av nok unge, vakre kvinner de siste årene, og takket ja. Og etablerte seg dermed som den største hora av alle.