Fantasi og klokskap

Med årets valg av kandidater til Nordisk Råds litteraturpris har den norske nominasjonskomiteen gått den svenske nobelpriskomiteen en høy gang, i alle fall hva én av kandidatene angår.

Liv Køltzow er grei skuring, og valget av henne bør ikke kom overraskende på noen som følger med i norsk samtidslitteratur. I en årrekke har hun hørt til toppsjiktet i norsk litteratur, og årets roman er en av hennes sterkeste litterære prestasjoner.

NOE ANNERLEDES forholder det seg med Jørgen Norheim. For mange, selv i de litterære innerkretser, er han bare et navn, og knapt nok det. Sånn sett er det symptomatisk at den nominerte romanen hans ennå ikke er anmeldt i ei eneste avis. Vi må sannsynligvis tilbake til nominasjonen av Herbjørg Wassmo med den første Tora-boka i 1982.

NOEN NOVISE er Norheim likevel ikke. Han debuterte med den satiriske romanen «Liten svein i bærskog ut» i 1994 og fulgte opp med framtidsromanen «Mars» i 1998. Som forfatter er Norheim en mann full av sprelske innfall, både av verbal art og på handlingsplanet. Romanene hans vitner om vilter fantasi og store kunnskaper både om litteratur og historie. Han skriver et nynorsk med saft og kraft, og med de mange allusjonene og ordspillene plasserer han seg i samme bås som Kjartan Fløgstad.

«Ingen er så trygg i fare» handler om en mann som både jakter på en sønn og en far, og handlingen går over stokk og stein. Men romanen er elementært underholdende og vitner om at Norheim besitter både humor og intelligens.

NOMINASJONSKOMITEEN har gjort et valg som er en Salmon verdig. Én mann og én kvinne og to bøker som er så forskjellig som tenkes kan. Norheims «Ingen er så trygg i fare» styrter av gårde som ei elv i vårflommen. Køltzows «Det avbrutte bildet» flyter stille og rolig av sted og er full av kloke tanker om kunst, kjærlighet, samliv, en moden kvinnes bud på kunsten å leve.

KOMITEEN HAR INGENTING å skamme seg over. Noen vil sikkert mene at Norheim er en misser, men sprudlende fortellerglede er aldri å forakte. Køltzow er en opplagt kandidat. Hun har vært nominert før (i 1989, det året Solstad vant), og hun hadde så absolutt fortjent sin pris. Men det er nok for mye å vente at Norge blir tildelt prisen tredje år på rad.

Synd for Køltzow, hyggelig for Norheim.