Fantasi på ville veier

Jonas Budrys heter hovedpersonen i Øyvind Hånes' siste roman. Han er litauer. Sammen med moren og søsteren hoppet han av i Norge i 1974 etter at faren ble kalt tilbake til Sovjet.

Seinere får de vite at han er blitt arrestert, siktet for utroskap mot Staten, og sendt til en ukjent straffeanstalt.

Vi møter Jonas in medias res - på en togtur langs Rhinen. Han har vært i Zürich. Der har han hatt en mystisk visjon, utløst av glassmaleriene som Marc Chagall har utført i Fraumünsterkirche. Opplevelsen gjentar seg i en litt annen form på toget. I toalettspeilet ser Jonas bildet av sitt eget ansikt i konstant forandring, skiftende umerkelig fra én versjon til en annen, lik «en strøm av ulike kombinasjoner av hans egne arveanlegg: genetiske ladninger som detoneres i myke overganger mellom det som ble og det som kunne ha vært».

Jonas er på vei til Svalbard. Som sin far er han botaniker. I en nedlagt gruve finnes et stort frølager frosset ned. Som prosjektkoordinator for Den Nordiske Genbanken, hvis oppgave består i å ta vare på mangfoldet i nordiske hage- og jordbruksplanter, har Jonas ansvaret for dette lageret. Men Jonas kommer seg aldri dit. Da han ankommer Oslo, får han vite at moren nettopp er død.


Skutt

I hennes etterlatenskaper finner han et brev hvis innhold har vært ukjent for ham. Her framgår det at faren er død, sannsynligvis skutt under et fluktforsøk fra Kuljo-leiren i Nord-Sibir. Jonas beslutter seg for å dra til Vilnius og oppsøke brevskriveren, en tidligere kollega av faren, som ikke kan gi ytterligere opplysninger. Likevel beslutter Jonas seg for å dra til Koloj for å oppspore farens grav. Her nord, til landsbyen Dolgoja-Kuloj, er hovedparten av den resterende handlingen lagt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I sin søken etter farens grav møter Jonas to særegne personer som hver på sitt vis får stor betydning for ham. Både presten Adarin og lærerinnen Oksana er fremmede fugler som har flyttet frivillig opp hit. Av begge lærer Jonas at ikke bare Guds, men også menneskenes veier er uransakelige.

Presten er nudist og vinelsker, lærerinnen dyrker eksotiske planter og er en glimrende kokk. Som ventet utvikler det seg til et erotisk forhold mellom Jonas og Oksana. Mysteriet med farens forsvinningsnummer finner også sin løsning. Det hele løser seg opp i en åpen slutt. I det hele tatt er det ikke helt lett å bli klok på hva Hånes egentlig vil med denne historien.

Skjebne

Teksten har flere lag eller tematiske tråder. I det ytre dreier det seg om en sønns forsøk på å rekke opp trådene i sin fars skjebne. Denne historien tjener som foranledning til en ny avsløring av de gruoppvekkende overgrep mot sivilbefolkningen som Sovjet-regimet gjorde seg skyldig i. En parallellhistorie om en fangetransport med skip fra Vladivostok til gullgruvene i Ambartsjik ved Kolymaelva understøtter dette. Disse ting henger godt sammen, og vi har godt av å få repetert det gamle kommunistregimets ufattelige forbrytelser mot sine egne.

På et annet plan dreier det seg om økologi og alternative livsformer - et slags sivilisasjonskritisk «varsku her». Problemet er at forfatteren ikke har maktet å etablere noen overbevisende forbindelse mellom disse to plan. I forhold til et tredje plan virker korrespondansene enda mer søkte og anstrengte. Man kunne kalle dette for tekstens «mystiske» eller «metafysiske» plan.

Et puss

Det er her de innledende opplevelsene kommer inn, og overskrifter som «Profetvinduet», «Kristusvinduet» og «Sjelestoffbassenget» peker inn mot det samme. Med dette siktes det til en slags evighetens livskilde: «Et sted der noe kan returneres etter at det har forlatt den livsformen det har bebodd. Et sted der et vesens erfaringer kan blande seg med andres. Kropp utvisket. Individ utslettet. Livsprosesser borte.»

Jeg må tilstå at jeg har vanskelig for å få tak på hva Hånes vil med dette, men det skyldes kanskje at jeg er for mye av en rasjonalist. Men la gå. Sett fra en litterær synsvinkel er det verre at dette «sjelestoffbassenget» synes å ha lite med tekstens øvrige «steder» å gjøre. Jeg kan godt se at ideen om de ulike vesenserfaringers sammenblanding speiler seg i bokens form og fortellerteknikk, men det hele gir et temmelig rotet og usammenhengende inntrykk.

Hånes, som hører til blant våre mest fantasifulle forfattere, har utgitt langt bedre bøker før. Her forekommer det meg at fantasien har spilt ham et puss.