Fantasiens dragevinger

Hvis vi tok Klaus Hagerups «budskap» på alvor, ville Norge helt sikkert bli et morsommere land å leve i.

Hvis vi tok Klaus Hagerups «budskap» på alvor, ville Norge helt sikkert bli et morsommere land å leve i. Klaus Hagerup har etter hvert utviklet seg til å bli drømmenes og den tøylesløse fantasiens fanebærer framfor noen i dagens barne- og ungdomslitteratur. Det har haglet med priser og utmerkelser over hans hode, og det har vært fullt fortjent.

  I høst er han aktuell med en ny ungdomsroman som tematisk er beslektet med forgjengerne, men som ligger tettere på den fantastiske sjangeren enn de to - tre siste. Vi må tilbake til «Landet der tiden var borte» (1989) for å finne en bok hvor han gir fantasien så frie tøyler som her. Personlig har jeg satt større pris på hans mellomliggende bøker. Men det er en smakssak. Også «Drager skal fly» er en storartet roman som nok skal bli berømmet etter fortjeneste.

Alle sprelske påfunn til tross er Hagerups humor ikke av det lettvinte slaget. Som alle store humorister tar han livet på alvor. Det vil si at han ser døden i øynene. En slik dødsbevissthet er kanskje mer nærværende enn noensinne i årets bok. Det gjør den ikke mindre livsbejaende. Tvert imot. Livet er ikke et annet sted for Hagerup. Det er her og nå. Og det skal leves her og nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke tilfeldig at Hagerup gjerne tar for seg vennskap mellom yngre og eldre mennesker. Foreldregenerasjonen har det så altfor travelt med å fortrenge døden at de ikke har tid til å gi seg livet i vold. Men dermed forsvinner også leken og fantasien ut av deres verden. Som før er Hagerup «snill» når han karikerer de travle midtlivsmenneskene, men hjertet hans ligger hos de unge og gamle.

Mystisk

Ellen heter den unge piken i handlingens midte denne gangen, og heltinnen er hennes 80-årige mormor - en dame med langt større livs- og pågangsmot enn Ellens mor. På romanens første sider møter vi Ellen på toget hjem til Fredrikstad etter at de to har tilbrakt påsken sammen på lange skiturer i fjellet. På toget møter hun en mystisk mann som etterlater seg en like mystisk pakke.

Ellens forsøk på å trenge inn i denne mannens hemmeligheter, er motoren som driver handlingen framover. Jakten på den forsvunne mannens identitet bringer henne i kontakt med tre særdeles originale eldre herrer: doktor Brisen, doktor Storm og doktor Kuling, som alle sammen dyrker drageflyging som hobby.

Det utvikles en spesiell form for vennskap mellom dem og henne, og det ender med at de inviterer henne til dragefestival i Italia. Denne turen utgjør handlingens clou og endepunkt. Mormoren er selvfølgelig med i følget, og den mystiske mannen fra toget dukker også, like selvfølgelig, opp.

Et must

Alle tråder vikles sammen, og gåtene løses opp, slik de skal i en veldreid roman. Det er på alle vis dyktig og fantasifullt gjort, og som overgripende symbol på den flygske fantasien, på leken og livsgleden er dragen ytterst velvalgt. At Hagerup har en god del til felles med Roald Dahl har vært merkbart før. Dette slektskapet trer enda tydeligere fram i høstens bok.

«Drager skal fly» er et must for Hagerup-elskere i alle aldrer. De som ennå ikke har stiftet bekjentskap med hans forfatterskap, bør snarest råde bot på denne unnlatelsessynden. Gjennomgangshelten i hans bøker er «det lekende menneske». Hvis vi tok hans «budskap» på alvor, ville Norge helt sikkert bli et morsommere land å leve i.