BUKTALERKUNST: Toje har forelsket seg i sine egne fantasier om hva den ?tause majoriteten? står for. Høyrevridde populister vil være buktalere for oss på bunnen av samfunnet, sier en av Trædals «kilder». Foto: Robin van Lonkhuijsen / United Photos / Reuters / NTB Scanpix
BUKTALERKUNST: Toje har forelsket seg i sine egne fantasier om hva den ?tause majoriteten? står for. Høyrevridde populister vil være buktalere for oss på bunnen av samfunnet, sier en av Trædals «kilder». Foto: Robin van Lonkhuijsen / United Photos / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Fantasier om folkedypet

Asle Toje vil grave fram sannheter fra folkedypet i Europa. Jeg foretok en reise selv, for å sjekke om han hadde lyktes.

I boka «Rødt, Hvitt & Blått» ønsker Asle Toje å «vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett». Toje legger ut på reise i Europa, og gjennomfører over 60 samtaler - mange av dem med anonyme kilder. Slik ønsker han å avdekke 51 prosent av befolkningas egentlige meninger, og vise at «eliten» tar feil. En slags grunntese er at de store trendene i samfunnet «kommer nedenfra». Forfatteren «ønsker ikke å konkludere», og vil gjøre et «nysgjerrig og observant» forsøk på å dukke ned i disse trendene. Derfor er for eksempel en anonym DJ og tidligere studiekamerat en viktig kilde til å forstå Göteborgs integreringsproblemer. «Den formen som er valgt, er den eneste jeg kunne komme på som kan favne et så omfattende tema», skriver Toje.

Men har han gitt et riktig bilde av Europa? Etter å ha lest boka har jeg foretatt egne reiser, og snakket med anonyme kilder over hele Europa som er kritiske til «Rødt, hvitt & blått». Jeg ønsker ikke å konkludere, men har gjort en nysgjerrig og observant undersøkelse. Min grunntese er at de mest kritiske lesningene kommer nedenfra. Formen jeg har valgt, er den eneste jeg kunne komme på som kan favne et så omfattende tema som «Rødt, hvitt & blått»:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg sitter i en taxi i Malmö. Sjåføren er en en iransk innvandrer i 50-årene. På dashbordet ligger «Rødt, hvitt og blått». «Toje er en skribent med en tydelig agenda,» sier sjåføren. «Når han gjengir islamfiendtlige utspill fra Geert Wilders eller klagesanger om verdirelativisme fra en katolsk pater, er han nøktern. Når han gjengir former for 'multikulturalisme' er det for å latterliggjøre og fordømme. Han mener sosialdemokrater, 'postmoderne' akademikere og andre ideologiske motstandere er 'blinde', at de nekter å 'innse' ting, og at deres intensjoner er 'fordekte'.» Sjåføren rister på hodet mens han legger inn en snus. «Det tar virkelig av når den evige syndebukken Thomas Hylland Eriksen framstilles som representant for en 'kontrollideologi' og 'globaliseringsaktivisme', som forsker i tråd med 'elitenes ønsker', ved å 'dekonstruere' det nasjonale. Toje liker bedre å mistenkeliggjøre folk enn å argumentere».

På Grønland torg i Oslo kommer jeg i snakk med to somalsk-norske ungdommer. Den eldste av dem er svært kritisk til «Rødt, hvitt og blått». «Toje har rett når han skriver at 'Nasjonen var ikke død'. Jeg er stolt over å være norsk, jeg. Men hva betyr det? Toje forklarer at det å definere nasjonal identitet er som å 'spikre gelé til veggen'. Men så går han videre til å bruke denne geleen som en ambolt som han hamrer norske og europeiske akademikere og sosialdemokrater mot. Toje framstiller de nye høyrepartiene i Europa som en motsetning til en slags elitestyrt 'multikulturalisme' på venstresida. De nye høyrepartiene er liksom de eneste, utstøtte forsvarere av det nasjonale fellesskapet.» Den andre gutten snøfter og bryter inn. «Tojes politiske kart passer dårlig med terrenget. Venstrevridde Magnus Marsdal advarte mot sosialdemokratisk klasseforakt i «FRP-koden», og Tojes utlegninger om EUs demokrati- og popularitetsproblemer kunne vært skrevet av SVs programkomité. Dessuten er ideene hans om nasjonalisme selvmotsigende,» Gutten viser meg hvor han har streket under Tojes sitater. «Se her, han kritiserer først ideen om at et nasjonalt fellesskap skal kunne bygges 'ut fra oppslutning om visse felles verdier og oppfatninger', men i et senere kapittel trekker han fram hvordan Frankrike samler folk av alle etnisiteter under felles ideer om en sekulær stat. Er ikke dette fellesskap rundt en verdi og oppfatning?»

Følg oss på Twitter

I Aten møter jeg en ung arbeidsledig historiker som har gitt opp å protestere mot myndighetene. Hun er sterkt kritisk til Tojes analyser. «Toje skriver at han ikke vet hvor agget mot nasjonalstaten og det nasjonale fellesskapet kommer fra. Hva med andre verdenskrig eller facsismens tilbakekomst på Balkan på 90-tallet? Når det kommer til EUs vekst og mulige fall trekker Toje lærde paralleller til 1840-tallets uro i Europa, men ikke 1940-tallets uro. Han framstiller det som uforklarlig at nasjonalstatene i Europa har latt seg binde til overnasjonale institusjoner. Naturligvis bør vi diskutere medaljens bakside etter så langt tid, men det er merkelig å «glemme? krigens rolle både for EU-prosjektet og ideen om de internasjonale menneskerettighetene.» Den unge kvinnen fikler rastløst med ipoden sin. «Hvor er erkjennelsen av at globalisering påvirker nasjonalfølelsene i Europa på andre måter enn gjennom folkeforflytning? Toje skriver at «Multikulturalisme får ikke hjertene til å banke?. Men det gjør Thailand-turer, netflix-abonnementer, pakker fra Amazon, snarturer til Paris eller New York, musikkfestivaler og nye spisevaner! Fremmede kulturer må ikke flytte inn i naboleiligheten og spre rar lukt i oppgangen for å nå oss.»

På en nedslitt kafé i en forstad utefor Paris sitter en eldre mann og legger kabal. Han er en av de siste innfødte i området. Han rister på hodet over Asle Tojes bok. «Populisme trenger ikke å være noe dumt og farlig. Alle som er for demokrati forstår at ideer og institusjoner må være populære for å overleve. Men «Rødt, hvitt & blått» representerer en dårlig form for populisme: forfatteren gjør seg dum på våre vegne, og oss dumme på sine vegne. Den triumferende, ny-høyrebølgen som liksom representerer de tankene til flertallet framstår blodfattig og ufokusert - bortsett fra i sin rent nazistiske form, som det greske partiet Gyllen daggry. De fleste av dem Toje snakker med representerer en reaksjonær moralisering over moderne friheter. Det skal være disiplin i skolene, mindre fri sex, mer religion, kjernefamilier, figurativ kunst og tradisjonelle verdier». Franskmannen tar et dypt trekk av sin Gauloise. «Etter mye raseri mot 'dekonstruksjon', 'elitestyre' og 'postmodernisme' har den nye høyresiden tilsynelatende bare førmoderne ideer å by på. I nest siste kapittel fatter forfatteren håp om ta kirken skal reise seg igjen som et bolverk mot islam. Er det lov å si 'nei takk, ingen av delene'?»

Kronikkforfatter Eivind Trædal. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
Kronikkforfatter Eivind Trædal. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet Vis mer

Jeg går oppover Unter den linden en ruskete høstdag. En østeuropeisk prostituert roper etter meg. «Unnskyld, men jeg ser du bærer Asle Tojes «Rødt, hvitt og blått» under armen. Den er ikke spesielt god. Toje har forelsket seg i sine egne fantasier om hva den «tause majoriteten» står for. Høyrevridde populister vil være buktalere for oss på bunnen av samfunnet. De kommer til å bli like skuffet over buktalerdukkene sine som de selvutnevnte kaderne på venstresida har blitt.»

Asle Toje, forfatter av «Rødt, hvitt  & blått».
Asle Toje, forfatter av «Rødt, hvitt & blått». Vis mer