AMORØS AV MOBILMASTER? Nei, men dårlig forskningsformidling gir stadig slike absurde slutninger, skriver innleggsforfatteren.Illustrasjonsfoto: Elisabeth Sperre Alnes
AMORØS AV MOBILMASTER? Nei, men dårlig forskningsformidling gir stadig slike absurde slutninger, skriver innleggsforfatteren.Illustrasjonsfoto: Elisabeth Sperre AlnesVis mer

Fantasiforskning

Feiltolkning og -formidling er altfor utbredt.

FORMIDLING: Forskning skal være merkelig. Det er litt av vitsen, å finne ut noe ingen visste fra før. Jo mer overraskende resultatet er, jo bedre er forskningen, på et vis. Noen ganger blir det mer overraskende enn det er.

Dette er tema for Matt Parker i The Guardian i en artikkel før jul, «Mobilmaster knyttet til mystisk høye fødselstall». Parker påviser, med statistisk pondus, at der hvor det er mange mobilmaster blir det også født mange barn. Han spekulerer i om stråling fra mastene øker fruktbarheten. Eller om synet av harde ståmaster befordrer amorøse aktiviteter i nærmiljøet.

Og så avslører han hele plottet, en ganske vanlig feilformidling av forskningsfunn. Sammenhengen er der, det kan alle regne ut. Men
den beror på at der hvor det bor mange, blir det født mange, og der er det også mange mobilmaster slik at hele folket skal få snakke i
telefon. Ikke noe mystisk i det hele tatt. Ingen forskere har altså stilt det store spørsmålet «Er mobilmaster årsak til graviditet?», og slett ikke forsøkt å besvare det.

Dette er en artikkel man kunne le av. Var det ikke for at en god del lignende historier stadig står på trykk uten at det er meningen at vi skal le. Jeg skal ikke grave for dypt i norske fortellinger om monstermaststråling, ulikhet, vaksiner og autisme, mobilstråling, likelønn, partnervold og sånt, men bruke som eksempel en artikkel i Dagsavisen 27. september 2010.

«Gradert sykmelding gir lengre fravær», heter det. Bakgrunnen er at fraværet er lengre for folk med gradert sykmelding enn for andre. Den bastante konklusjonen om at gradert sykmelding er årsak(en) til lengre fravær modereres i ingressen til «kan gi». Og i sitats form et stykke ned i artikkelen forteller forskeren bak rapporten at dette har han ikke forsket på, så det vet han ingenting om. Det er meget mulig at folk får gradert sykmelding fordi de har en langvarig sykdom, så der er det mye å hente, ikke omvendt. Denne forklaringen får han også støtte for av andre forskere.

Like fullt ble altså overskrift og ingress stående, og sentrale samfunnsaktører oppfattet at «forskerne er uenige». Og NRK, NTB og andre plukket det opp, med samme overskrift. Noen fjernet til og med forskerens sitater, men lot «konklusjonen» stå (som altså ifølge forskeren selv var en utestet hypotese). I E24 den 3. januar forteller også Elin Ørjaseter at forskning har vist at gradert sykmelding gir lengre fravær.

Ministre, statssekretærer og dignitærer måtte forsikre at de selvfølgelig skulle ta denne rapporten alvorlig, selv om det altså slett ikke forskes på det avisartikkelen synes å skulle handle om.

Dette er surrealisme.
 
DET ER IKKE det eneste eksemplet hvor en forskningrapport ender opp i en tullesammenheng, slik også Matt Parker klager over der ute på Øene.

Forskere har til en viss grad vent seg til slikt tror jeg, og avstår ofte fra å uttale seg. Dølle dementier dagen derpå får sjelden en prominent plass, og de uttaler seg kanskje bare til kollegaer, venner og bekjente, tar det med godt humør, eller bruker avisene til å profilere seg selv. Det står så mye rart der uansett.

Hvordan forskere velger å forholde seg er en ting, en viktigere gruppe er alle andre som måtte finne på å lese; organisasjonene i arbeidslivet, politikere i styrer, råd og utvalg, og de som stemmer ved valg. Folk flest. Om de klarer å oppdage at medias fremforskede konklusjoner har uklart opphav og dårlig holdbarhet? Beslutningstagere har gjerne rådgivere og ekspertutvalg som kan finne ut av slikt for dem, men velgerne, eller de potensielle velgerne, har ikke det. Ei heller mindre viktige beslutningstagere.

Det er ikke særlig gunstig at det offentlige ordskiftet baseres på rene fantasier om hva «forskning viser», mens en liten elite vet bedre.

HER ER NOEN RÅD. Først til forskere. Fortell bare én ting til journalisten. Ikke to, flere eller mange. I hvert fall ikke samtidig. Journalisten har ikke tid til å sortere alle de innlysende greiene dine, det fremstår uansett som sofisteri for de fleste og kommer lett ut som surrealisme i den andre enden av produksjonslinjen.

Til dere som skriver om forskning. Les forskerens artikkel selv, eller spør; hvilke store spørsmål har forskeren stilt, hvilke svar er fremkommet? Er det funnet en årsakssammenheng eller bare en statistisk sammenheng?  Hvilken, hvordan?  Send også gjerne din egen utlegning om saken til sjekk hos forskeren. Ting kan bli helt feil hvis man mister et lite ord og deretter skriver om til et forståelig språk.

Og til de som leser avisartikler og andre kommentarer om forskningsresultater. Les bare sitatene, de avsnittene som begynner med kort tankestrek. Spør deg de samme spørsmålene som journalisten skulle ha gjort; hvis de ikke er besvart i artikkelen, bla videre.

TENK SELV, ingen andre gjør det for deg. Noen ganger høres nemlig ting tullete ut fordi de er tullete.