Fantasifull innvandrerroman

Ujevn roman om kunst og innvandring.

BOK: I Jan Chr. Næss' dikterverden skorter det ikke på fantasi. I sine motivvalg følger han heller ikke den strake landevei. Hans forrige, «Jotapata», handlet om brødrestrid og blodige opprør i det første århundret etter Kristus. Den var stritt anakronistisk. I årets roman tilstreber han en høyere grad av realisme. Færre fantasifulle krumspring er det ikke blitt av den grunn.

Hovedpersonen Fred er aborigin fra Australia. Som fireåring ankommer han Oslo sammen med sin foreldre en gang på 60-tallet. Om familiens møte med et totalt fremmed samfunn, om Freds oppvekst og hans seinere, temmelig viderverdige skjebne handler så resten av romanen.

Eksilets problem

Det er altså tale om en innvandrerroman, og slike romaner er det all mulig grunn til å ønske velkommen. Selv om Norge er i ferd med å utvikle seg i multietnisk retning, har vi skuffende få av slaget.

Som innvandrerromaner flest handler også «Fiat» om tilpasningsvansker og kulturkollisjoner og om de særlige identitetsproblemer som eksilet reiser. Et sentralt motiv i de fleste er spenningen mellom tilknytningen til det sted som er forlatt, og de følelser som oppstår i møtet med Det Nye og Det Andre. Ofte er det imidlertid forbundet med andre motiver og tematiske mønstre. Det er også tilfelle her.

Freds mor beveger seg sjelden utenfor husets fire vegger og trøster seg med flaska, en ond vane som tar livet av henne i relativt ung alder. Faren sliter med å få endene til å møtes økonomisk i sin egen lille bedrift, og til slutt må han strekke våpen. Fred blir mobbet på skolen på grunn av hudfargen og lever et ganske ensomt og isolert liv.

Midt i tenåra går det helt galt. Han ender på psykiatrisk institusjon og blir der i tre år. Seinere lever han som uteligger i Frognerparken i ytterligere tre år.

Skildringen av denne tida rommer mange lystige påfunn og er et høydepunkt i romanen. Men Fred kommer seg på beina og ender til slutt av alle ting som grønnsakhandler. På sett og vis er altså «Fiat» en dannelsesroman med en «lykkelig slutt» - selv om ikke alt er bare harmoni.

Men «Fiat» er ikke bare det, den er også en kunstnerroman. I svært ung alder viser Fred betydelige talenter som tegner og maler, og disse talentene blir ytterligere forsterket i møtet med en eldre eksentrisk billedkunstner, som spiller en sentral rolle i romanen.

Konstruert

Beskrivelsen av den unge Freds utvikling som kunstner løper parallelt med og søkes integrert i den øvrige utviklingshistorien - om ikke alltid med like stort hell. En god del plass vies til en drøfting av «kunstteoretiske» spørsmål, og disse sekvensene virker til tider noe malplasserte eller rettere: utvendige i forhold til den øvrige tematikken. I det hele tatt sliter Næss litt med å finne den rette balansen mellom alvor og ablegøyer. Stilistisk er den også noe ujevn og ikke på nivå med de to foregående.

Det er lagt inn en rammefortelling som virker noe unødvendig. Her blir forfatteren Næss oppsøkt av Fred. De kjenner hverandre fra skoledagene, men har ikke sett hverandre siden. Om natta sitter de og drikker vin sammen. Fred fører ordet det meste av tida, og på fiksjonens premisser faller hans monolog i hovedsak sammen med romanens innhold.

Det virker temmelig konstruert, som mye annet i romanen. Den mangler stringens og konsekvens. Det er som om fortellingen løper løpsk for fortelleren. At Næss besitter et ganske spesielt fortellertalent lar seg imidlertid ikke skjule her heller.