Fantasilandet

Pratsom og patriotisk erindringsbok om Chile.

BOK: Eksilchileneren Isabel Allende minner meg om den klassiske eksilbergenseren: pratsom, patriotisk og full av urealistiske historier om sitt tapte kontinent.

I hennes øyne er chilenerne slik sammenskrudd at de kysser hverandre hele tida. Og så baktaler de hverandre hele tida. De er temperamentsfulle og utagerende. Og de er stive og alvorlige. De er gavmilde og gjestfrie. De er spartanske.

Altfor mye

Det er ikke for ingenting at hennes erindringsbok fra Chile har fått tittelen «Mitt oppdiktede land». Jeg har selv besøkt Chile og blitt slått av hvor europeisk - les: lite eksotisk - land og folk virker. Men i Isabel Allendes erindringsbilder finnes det ånder i hvert hus og hekser i hver familie. Hennes chilenere er altfor mye i alle retninger.

Det er lett å la seg sjarmere av de voldsomme utlegningene av den chilenske folkesjelen. Innimellom er forfatteren i stand til å la selv machokulturens patriarkalske familieoverhoder framstå som bamsegode bestefedre.

Kan bli sliten i ørene

Men det er også lett å la seg irritere, av det selvforelskede, skravlete skrytet som motsier seg selv uavlatelig. Man kan bli sliten i ørene av å lese Isabel Allende.

«Hvordan kan jeg leve så langt borte/fra det jeg elsket, det jeg elsker?/Fra årstider som er hyllet/i damper og kald røyk?» Slik skrev Chiles store dikter Pablo Neruda, og Isabel Allende fører en slags dialog med hans opplevelse av eksilet.

Den pratsomme, småironiske tonen i «Mitt oppdiktede land» tar en annen vending mot bokas slutt. Ikke bare fordi erfaringene rundt Pinochets militærkupp krever et større alvor, men også fordi erindringene er kommet til året 1975, da Isabel Allende blir tvunget til å ta farvel med Chile. Her reflekterer hun over den landflyktiges mentalitet og sinnstilstand med stor selvinnsikt.

«De som er i eksil, skuer mot fortiden og slikker sårene. Innvandreren ser mot fremtiden og er innstilt på å gripe de mulighetene som er innen rekkevidde,» skriver hun.

Hennes rotløse selv

Hun har selv vært i begge posisjoner; først som rotløs flyktning i Venezuela og siden som omigjengift og etablert i USA. Erindringsbokas siste kapitler handler om hennes rotløse selv og ikke om oppdiktede klisjéchilenere. Kanskje ikke så morsomt, men mye mer interessant.