Fantasirik sjangerlek

Pål H. Christiansens nye roman «Neer» inneholder mye av den samme parodiske omgangen med en «cool» skrivemåte som debutboka «Harry var ikke ved sine fulle fem» (1989).

Komposisjonen er imidlertid strammere. Det innledende fortellergrepet fastholdes hele veien, og «Neer» likner derfor mer på en tradisjonell roman. Mer enn noen annen er det nok Hemingway forfatteren har gått i skole hos.

Dette viser seg både i forkjærligheten for scener og dialoger som tilsynelatende dreier seg om de rene bagateller, og i den særlige atmosfæren som bygges opp ved hjelp av disse. Men Christiansen er ikke så stilren som sin læremester. Han lar språket utvikle seg mer på egen hånd og gir dermed stedvis slipp på den realistiske dialogen. I det hele tatt beveger han seg lenger i retning av det fantastiske. Dermed framtrer den coole skrivemåten han dyrker i et nesten komisk skjær. Med en viss rett kan man hevde at Christiansen både bedriver pastisj på og parodierer en litterær form som svært mange, især mannlige forfattere, har følt seg tiltrukket av.

Ødipalt Handlingen i «Neer» er lagt til en søvnig sydlandsk badeby med stadig sceneskift mellom strand og kafé, bensin- og politistasjon, gatehjørne og tennisbane. Stedets lokale helt er en tidligere tennisstjerne. Et TV-opptak fra den viktigste turneringen i hans karriere sendes på nytt og på nytt i lokalbefolkningens stamkafé. Sønnen Nanu arbeider på en bensinstasjon og er kjæreste med Marea. Mellom disse tre utspiller det seg noe som likner et ødipalt drama. Romanen lar det nemlig forbli usikkert hvorvidt faren er død eller ikke. Nanu er på den ene side konstant beskjeftiget med å forsøke å få brakt sin far i jorda. På den annen side dukker faren stadig lys levende opp og skaper problemer i forholdet mellom sønnen og kjæresten. Moren vaker omkring med en hale av beundrere i kjølvannet.

Det fantastiske Det prates, drikkes, spises, bades. Lite eller intet skjer på det realistiske plan. Handlingen skyter først fart når vi beveger oss over i det fantastiske. En fruktbar usikkerhet med hensyn til hva som ligger bak de tomme samtalene og de fantastiske innslagene, gjør at man leser spent videre. Mer enn som handlingsroman eller psykologisk roman er det derfor som lek med sjanger og språk «Neer» påkaller interesse.