Anmeldelse: «Frankenstein i Bagdad» - Ahmed Saadawi

Fantastisk, grotesk og tragisk realistisk

Irakiske Saadawis originale politiske satire er skrevet med en tilforlatelig lystighet som forsterker de groteske detaljene.

KJENT MONSTER: Mary Shelleys roman om Frankensteins monster fra 1818 er inspirasjonen for Saadawis roman. Bilde fra filmen «Frankenstein» fra 1931. Foto: NTB Scanpix
KJENT MONSTER: Mary Shelleys roman om Frankensteins monster fra 1818 er inspirasjonen for Saadawis roman. Bilde fra filmen «Frankenstein» fra 1931. Foto: NTB ScanpixVis mer

Vi er i det amerikansk-okkuperte Bagdad på begynnelsen av 2000-tallet. En by herjet av selvmordsbombere, torturister og terrorister. Det som likevel skremmer folk mest er ryktene om at en fryktelig morder går løs. De få som har sett ham, snakker om en monsterliknende skikkelse med et stort gap i et blodig vansiret ansikt. På «Avdeling for oppfølging og rapportering» jakter de iherdig på monsteret som gis navnet «Hvahetern». Det er en spesialavdeling opprettet av amerikanerne, og med torturister i rosa skjorter som minner om skurkene i en James Bond-film.

Syr sammen kroppsdeler

Den irakiske forfatteren og filmskaperen Ahmed Saadawi mottok i 2014 den internasjonale arabiske litteraturprisen for denne ganske fantastiske og brutale politiske satiren, inspirert av Mary Shelleys 200 år gamle grøsser «Frankenstein». I denne moderne versjonen er monsterets «far» Hadi, en gammel løgnhals av en fyllik som bor i en ruin og livnærer seg på å kjøpe og selge skrap.

«Frankenstein i Bagdad»

Ahmed Saadawi

5 1 6
«Satirisk grøss fra Bagdad»
Se alle anmeldelser

Han blir knust av sorg da kompanjongen dør etter en bilbombe, og liket etter ham er umulig å identifisere blant alle de blodige kroppsrestene som ligger strødd utover asfalten. For å bøte på dette begynner han å samle kroppsdeler etter ofre fra de mange andre terroranslagene i byen.

Han finner en arm her og et bein der, og syr det sammen til det blir et illeluktende lappeteppe av et lik.

Ideen er å levere liket til politiet «sånn at det skulle bli behandlet med respekt og få en ordentlig begravelse, akkurat som andre døde folk.» Men en dag er liket forduftet. Hadi prøver forgjeves å advare, men ingen tror den gamle løgnhalsen.

Hevner de uskyldige

De mange fantastiske, groteske og tragisk nok også realistiske innslagene i boka speiler brutaliteten i et kaotisk Bagdad, der et menneskeliv er lite verd. Blant annet til den unge hotellportieren som blir drept av en bilbombe, men der sjelen ikke gjenfinner sin istykkerevne kropp og først får hvile når den tar bolig i Hadis lappeteppe av et lik. Parallelt møter vi andre skjebner som speiler livet i den kaotiske byen.

Det er den griske eiendomsmegleren, som gjør seg rik på å rappe husene til alle som dør eller rømmer fra Bagdad. Det er den gamle enken som vandrer rundt i restene av det som engang var et vakkert herskapshus. Hun venter på sønnen som forsvant under krigen mellom Irak og Iran tjue år tidligere. Mest sentral er den hardt arbeidende journalisten Mahmoud, som er en av få som tror på Hadi, og som gjennom ham får «Hvaheterns» livshistorie i jeg-form.

Det kan være vanskelig å henge med på de mange skjebnene og fortellingene i denne mangfoldige fortellingen, der de mest groteske detaljer er skrevet med en tilforlatelig lystighet. Lettflytende og solid oversatt av Oda Winsnes. Aller best er selve idéen bak fortellingen.

«Hvahetern» setter seg nemlig fore å hevne de skyldige for alle ofrene han er satt sammen av, og for hvert drap mister han en kroppsdel. Delene fra de uskyldige blir dermed erstattet med delene fra morderne deres. «Hvahetern» blir dermed en drapsmaskin, men også et suverent bildet på krigen: «Ingenting ved meg varer særlig lenge, bortsett fra trangen til å holde det gående. Jeg dreper for å holde det gående litt til».