Fantastisk og desperat

Å kalle «Paradis» et mesterverk er et overgrep. Ikke fordi den ikke fortjener betegnelsen, men fordi forfatteren her tar et drepende oppgjør med den typen litterære klisjeer.

Argentineren Julio Cortazar (1914- 84) har da også fått en ironisk skjebne. For med antiromanen «Paradis» (1963), men først og fremst sine såkalte «fantastiske noveller», ble han foregangsmann for det som nå tretti år seinere nærmer seg en litterær klisjé. Litteratur skrevet for - og lest av - dem Cortazar litt ufint kaller «leser-hunnen». Den type lesere som bruker litteratur som atspredelse, estetisk underholdning. Mens Cortazar i «Paradis» nettopp søker en litteratur som sprenger det litterære språk. Og forfattere som innser at deres jobb er å knuse litteraturen - fordi ethvert forfatterskap råtner liksom frukt.

Desperat

«Paradis», som forunderlig nok ikke tidligere er oversatt til norsk, er da også den mest desperate antiromanen jeg noensinne har lest. Handlingen foregår både i Argentina og i Paris - der Cortazar bodde store deler av sitt liv. Her følger vi Oliveiras fortvilte jakt på «virkeligheten» - og erkjennelse av at for å forstå, så må du stille deg utenfor det forståelige.

Dette er i seg selv et virkelighetstap og danner en motsetning mellom «jeiet å den andre». En motsetning som er speilet i forholdet mellom den intellektuelle Oliveira og barnlige La Maga. Hun kan stå i en time og stirre inn i et portrom, eller undre seg over hvorfor trærne skjuler seg om sommeren. Et forhold altså, parallelt til det mellom en urinnvåner og en moderne europeer, der begge (i hvert fall sistnevnte) søker å tilegne seg den andres virkelighetsfølelse.

«Paradis» er en typisk europeisk moderne roman, et forsøk på å sprenge litteraturens grenser - overkomme skillet mellom form og innhold. Her er en handling leseren kan følge, men alternativt også velge å lese de mange digresjoner eller fragmenter som består av alt fra autentiske avisnotiser (bl.a. en advarsel til unge gutter mot å bruke glidelås i buksene), sitater av de store døde, utdrag fra videnskapelige avhandlinger, litteraturteorier, kjærlighetsskildringer og absurditeter.

Bevisste skrivefeil

Cortazar vil med andre ord favne «alt», men i motsetning til seinere bøker i samme sjanger er «Paradis» ingen komplisert roman, ikke villet konstruert eller overintellektuell. Kanskje fordi Cortazars egen desperasjon viser seg så tydelig, hans maniske utålmodighet etter å sprenge litteraturen, skape et nytt språk, overkomme klisjeene. Her er bevisste skrivefeil (jeiet å den andre) og noen kanonskudd av språklige overraskelser. Som der Cortazar skildrer den vakreste og mest erotiske kjærlighetsscenen jeg noensinne har lest - og som leses i sin helhet.

Uoversettelig

En smakebit? «Hun grev haspene hans og presset lunsene sine mot ham Æ...Å Så snart de fjæret var det som om en pusse krekterte, svanset og forveget dem, og så brått klaspen, en dispende kjempeveks, en drysende orgumisk mulsug, et tronspunk hinsides våme i en overgantisk fremro. (før) alt beløste seg i et dypt tjorepust, i frinser av hudsvingt flor...»

At dette uoversettelige verket er blitt en så drysende leseropplevelse, må i stor grad tilskrives oversetteren Christian Rugstad, som har gjort en fantastisk jobb - hinsides våme, som det heter.