Fantastisk trist

Nick Cave synger ikke sine sanger. Han lever dem ut. Gårsdagens konsert med den melankolske crooneren var en musikalsk renselse. En fantastisk trist og uendelig vakker begivenhet.

Allerede med åpningslåta «As I Sat Sadly By Her Side» satte Cave standarden for konserten. Etter et fravær på fire år fra bandet sitt, The Bad Seeds, virket han utrolig tent fra første strofe.

Han var sulten, og trivdes tydeligvis med hungeren. For han kastet seg over oss og repertoaret som en løve over sitt bytte.

Elegant

Den australskfødte londonbaserte artisten har sjeldne evner. Han skriver så utrolig vakre sanger og framfører dem som om det gjelder livet. Og snapper etter luft mellom strofene.

Nick Cave besitter både Leonard Cohens inderlighet og Jim Morrisons desperasjon.

På scenen beveger Cave seg elegant i sin svarte dress. Han danser som en dirigent foran sitt sju mann sterke band. Det var tydelig at han trivdes foran det voksne og meget entusiastiske publikummet.

Nick Cave skaper dynamikk og variasjon i sitt desperate og dystre musikalske uttrykk - til etterfølgelse for andre depperockere.

Komplett

Nick Cave blir ofte omtalt som rockens mørkemann, men han er så mye mer. Det er håp og liv i sangene hans.

Cave må vel betraktes som bortskjemt når det gjelder band, for en mer komplett samling musikere gror ikke på hvilken som helst brennende busk.

Lydbildet var både oversiktlig, massivt og malmfull. Fiolinen gråt og pianotonene falt som regn i natta.

Visuelt var konserten minimalistisk og sterk. Bandet sto under en lysdusj, der strålene var velkomponerte farger. Halvveis i konserten gikk bakteppet til side og lysskulpturer dannet bilder på veggen.

Etter to ekstranummer gikk vi motvillig hjem. Med hunger etter mer. En god fornemmelse av sult.

<B>GLØDENDE:</B> Nick Cave er i storform. Hans sterke sanger ble framført med intensitet og glød på konserten i går kveld.