Fantastiske DNA?

Bør vi samle inn DNA-prøver fra alle, for eksempel ved fødselen? spør Lars Sandved Dalen og Torstein Tengs.

I 1995 vedtok Stortinget endringer i straffeprosessloven som ga rett til å benytte DNA-analyse i straffesaker og det ble opprettet et eget DNA-register. Men hva er egentlig prinsippet bak slike analyser? Kan vi stole på metodene, og kan vi stole på dem som forvalter informasjonen om vårt DNA?

DNA-tester er kanskje det største framskrittet innen rettsmedisin i vår tid. Politiet ønsker å fange forbrytere, og vi ønsker at kriminelle blir tatt. Ingen ønsker å bli siktet for en forbrytelse man ikke har begått, og enten man sikter en mistenkt eller frikjenner en uskyldig, så kan en DNA-prøve være til uvurderlig hjelp. En rekke saker som har fått stor oppmerksomhet i media har satt søkelyset på bruken av DNA i så forskjellige sammenhenger som familiegjenforeninger, identifisering av forulykkede, spredning av miltbrannbakterier og sporing av det geografiske opphavet til DNA fra barnåler og bjørkeblader. Til tross for den uvurderlige nytten er det knyttet stor skepsis til bruken av slike metoder og til opprettelsen av et eget DNA-register for bruk i kriminalsaker. Men, dersom de rette forholdsregler tas og DNA-prøvene samles inn, analyseres og oppbevares på en forsvarlig måte, bør vi samle inn DNA-prøver fra alle, for eksempel ved fødselen, og ikke bare fra spesielt utvalgte som mistenkte i straffesaker og innvandrere - slik vi gjør det i dag?

ALLE LEVENDE organismer inneholder DNA (deoksyribonukleinsyre). DNA-molekylet kan beskrives som en vridd taustige hvor trinnene er par av kjemiske stoffer som tiltrekker hverandre. DNA-molekylet er bygget opp av enkle enheter, men det er allikevel utrolig komplekst. Hos mennesket er den totale lengden på DNA-tråden omtrent 1,5 meter! Dette er menneskets genetiske kode; naturens arbeidstegning for hva et mennesket er. Nesten alle kroppens milliarder av celler inneholder en kopi av denne tråden, pakket sammen som et kompakt garnnøste inni cellekjernen. I tillegg er tråden delt opp i 46 deler - såkalte kromosomer. Den ene halvparten av kromosomet representerer arvestoff fra mor, den andre representerer arvestoff fra far.

Alle mennesker (bortsett fra eneggede tvillinger) har forskjellig DNA, ettersom alle menneskers genomer er resultater av unike blandinger av DNA fra våre foreldre. Hver av oss har flere millioner steder i DNA-sekvensen som er forskjellig fra et hvilket som helst annet individ. I tillegg vil det oppstå forandringer i form av mutasjoner, og hvis disse skjer i egg- eller sædceller, vil de overføres fra en generasjon til neste. Et gen er en strekning av DNA som er involvert i dannelsen av protein, og man antar at menneskets DNA inneholder omtrent 30000 gener.

Utover denne «nyttige» delen inneholder også genomet vårt en rekke områder med små, korte repeterte DNA-sekvenser, som for eksempel ...ATATATAT...

SLIKE KORTE sekvenser kalles for satellitter. Disse sekvensene inneholder ikke gener, og mutasjoner og forandringer kan lett oppstå. Ved å studere antall gjentak i slike repeterte sekvenser kan man dermed identifisere opphavet til biologisk materiale. Blod, hår, hudceller, bakterier, virus og barnåler er alle eksempler på typer av materiale som inneholder DNA og som kan benyttes til å sammenligne DNA-profiler for å fastslå materialets opprinnelse. I tillegg finnes det forskjellige teknikker som gjør det mulig å starte med meget lite materiale, noe som gjør bruken av DNA-markører til en enormt følsom og svært nøyaktig metode - dersom den brukes riktig.

Det finnes i dag i hovedsak to typer DNA-analyser: gentester og genetiske fingeravtrykk. Gentester ser etter avvik og mutasjoner i spesifikke gener, og brukes for eksempel til å teste om man er disponert for en spesiell sykdom. Genetiske fingeravtrykk bruker satellitt-DNA og andre ulike genetiske markører til å fastslå opprinnelsen til biologisk materiale, og det er slike metoder som brukes i rettsmedisinsk sammenheng. Det amerikanske føderale politiet, FBI, anslår at et sett med 13 ulike satellitter er nok til å unikt identifisere et individ. Dersom man velger ut og tester 10 ulike områder av DNA, så er sjansen for en tilfeldig match mellom to ulike individer 1 til 1 milliard!

DERSOM DNA-TESTING er en så fantastisk metode, hvorfor tester vi ikke alle? Det mest logiske og praktiske ville jo være ta en DNA-prøve fra alle individer ved fødselen. Dette vil ikke bare kunne virke preventivt mot kriminalitet for alle i samfunnet, men det vil også gjøre det enklere for politiet å fange forbrytere. Dersom man tar de nødvendige forholdsregler slik at alles individuelle rettigheter er beskyttet, så skulle det ikke nødvendigvis være noe farlig med å generere en DNA-profil for alle ved fødselen.

Et av hovedargumentene mot en slik tankegang er at man her åpner for muligheten til å få innsikt i en persons genetiske kode - noe som igjen kan gi informasjon om denne personen har anlegg for enkelte sykdommer, psykiske lidelser osv. I fremtiden vil det bli en hel rekke slike ting som kan bestemmes utifra enkle analyser av en persons DNA. Et meget viktig element i design av metoder for analyse av genetiske fingeravtrykk - spesielt i rettsmedisinsk sammenheng - er derfor at man her ikke skal generere informasjon som har noen som helst implikasjoner for en persons (fremtidige) fysiske helse eller personlighet. Kun informasjon relevant for å kunne identifisere et individ skal genereres, og det opprinnelige DNA-materialet må så destrueres. Dette er nødvendig for at nye DNA-data ikke skal kunne genereres i fremtiden og bli gjort tilgjengelig for myndigheter, forsikringsselskaper, ansatte, kolleger eller familie og benyttet til for eksempel farskapstester, genetisk forskning eller for å kunne kalkulere forsikringspremier.

FOR SELV OM satellitter og genetiske markører som benyttes i dag er fra områder i genomet vårt som ikke koder for proteiner eller har noen betydning for vår «genetiske helse», er det mye som tyder på at de i fremtiden kan kobles opp mot for eksempel predisposisjon for visse sykdommer. Et annet moment er at hvis man bestemmer seg for å utføre en slik massiv katalogisering av en befolknings DNA-profiler, vil det være en lang periode hvor man ikke har data fra alle mennesker som kan være relevante for f.eks. en etterforskning. Kanskje har man bare data fra alle under 25 år, og da vil det være mye høyere sjanse for en person som er under denne alderen, å bli siktet og dømt enn en person som ikke er i registeret. I Norge har man f.eks. data fra en rekke innvandrerfamilier ettersom man her har undersøkt slektsforhold i forbindelse med familiegjenforeningssaker. Er det riktig å bruke slike opplysninger i rettsmedisinsk sammenheng - eller er det slik at enten bør man ha data fra alle eller ingen? Det finnes ingen enkle svar, og disse problemstillingene er ikke bare av praktisk betydning; det er her snakk om en persons genetiske kode, noe som rører ved de tingene vi virkelig bryr oss om - identitet og etnisk bakgrunn, familie og barn. Det er derfor svært viktig at slik informasjon ikke benyttes til annet enn i rettsmedisinsk sammenheng. Spørsmålet blir selvfølgelig: Hvem skal bestemme hvordan en slik DNA-database skal forvaltes?

I NORGE er det Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo som har enerett til å foreta rettsmedisinske DNA-analyser. I 1999 ble det norske DNA-registeret tatt i bruk. Det består av en oversikt over DNA-profilen til utvalgte personer samt et register over DNA-profilen til ulike spor fra forskjellige kriminalsaker. Noen av forholdsreglene man bør ta i forbindelse med opprettelsen av et nasjonalt DNA-register, er å fortsette som i dag ved at kun godkjente og akkrediterte laboratorier kan utføre DNA-analyser til bruk i rettssaker. Denne informasjonen må dessuten kun benyttes i rettsmedisinsk sammenheng og - selv om politiet selvfølgelig må ha tilgang til informasjonen, er det svært viktig at den er uavhengig av, og ikke kan modifiseres av politiet.

I en artikkel i tidsskriftet Nature tidligere i høst, argumenterer to australske forskere for at den mest rettferdige og demokratiske måten å foreta DNA-tester på er å teste alle - eller ingen. For, om DNA-testing slik den utføres i dag ikke er uproblematisk, og vår frykt for at informasjonen skal misbrukes er begrunnet - hvorfor våger vi da å teste noen i det hele tatt?