Fantastiske historier

Stor var ikke den norske utvandringen til Sør-Amerika. Den er nærmest statistisk usynlig. 0,1 prosent av norske utvandrere i årene 1896- 1915, opplyser Fløgstad i en tabell. Mange dro dessuten hjem igjen.

Fløgstad åpner dette fantastiske historieverket med en enslig nordmann med vinger. Han blir funnet styrtet et sted i Latin-Amerika, av Gabriel Garcma Marquez' romanfigurer. De lurer på hva dette er for en skapning, som ikke engang forstår latin.

Nordmenn dro i flokk til Nord-Amerika. Til Sør-Amerika kom de hver for seg, alene. Derfor er Fløgstads bok springende, episodisk. Man kan ikke skrive et stykke sammenhengende kollektivprosa om et antall enkeltskjebner. Men dikteren behersker kunsten å springe.

Fløgstad har seilt og fløyet dit mange ganger. Hans fascinasjon av Sør-Amerika kjenner vi fra før. På dette enorme kontinentet av metropoler og vill natur er han en kunnskapsrik og hjemmevant reiseleder. Han tar oss med på besøk til sine mange intervjuobjekter, så vel nye «ekspats» som barn av gamle utvandrere. Grundig research ligger bak. Mye lesning.

Vi møter slavehandleren og plantasjeeieren, forretningsmannen og bomsen, kunstmaleren og dikteren, sjømannen og skjøgen. Kvinnene forsvinner ikke i mennenes fantastiske historier, selv om kvinnene, ifølge Fløgstad, bruker mindre fantasi og mer pyntelig moral når de beretter om sine liv. I tillegg til intervjuer og mange lærde historieverk gjør skjønnlitteraten utstrakt bruk av skjønnlitteratur som kilde, både norsk og latinamerikansk.

Reaksjonære myter

Mytene er sterkt til stede. El Dorado. Patagonia. Noen reisende var revolusjonære. Rjukan-anarkistene som søkte ly i Brasils urskog i 1923, gikk under. Langt flere bar på reaksjonære drømmer. Noen flyktet fra økonomisk forlis, andre fra alt der hjemme og mange fra en fortid i NS. NS-flyktningene etter 1945 flyktet ofte til stusslige liv.

De knuste håpenes håp

Fløgstad gjør her en dristig kulturhistorisk fortolkning. Myten om Patagonia som «Kristianiabohemen» ga liv til, var et reaksjonært prosjekt, mener han. I hvert fall ble den det i mellomkrigstidas brune populærlitteratur. NS-folkene ble trukket til det brune Patagonia. Nå hadde de vel ikke så mange andre steder å dra, men Fløgstad har et poeng.

En innvending mot boka er at NS-flyktningene opptar vel mange sider. Kanskje kunne Fløgstad heller ha utdypet sin spennende, men ikke helt glassklare tese om eksilet som modernitetens grunnvilkår. Det er dette perspektivet som gir boka luft under vingene, gjør den til stor sakprosa.

«Eld og vatn» handler nemlig om mer enn nordmenn i Sør-Amerika. Den handler om håp - mange knuste - og om grunnlag for nytt håp. Den venstreradikale sivilisasjonskritikeren retter sitt søkelys mot forholdet mellom kolonisten og «de andre». Hvem er de? De som fant den styrtede nordmannen med vinger, og lurte på hvem han var?

For kolonistene er nå alt håp ute, hevder Fløgstad i sluttordet (les hvorfor!). Men nettopp i fraværet av håp for kolonistene ligger håpet for «de andre». Det skimrer av lys tross alt, tvers gjennom ild og vann.