Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fantastiske memoarer fra Márquez

Memoarer på høyde med Márquez' øvrige romaner og noveller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Gabriel García Márquez hadde sin første opplevelse som forfatter da han bæsjet ut den nye sparkebuksa med blå blomster på. Han lå ikke og illskrek i sprinkelsenga fordi han var bekymret for lukta og sår rumpe, men fordi han var bekymret for sin egen estetiske framtoning, ifølge ham selv. Det litterære besto altså ikke i hva som faktisk skjedde, men i hvordan hendelsen ble tolket. I nobelprisvinnerens etterlengtede memoarer, «Leve, for å fortelle», er det også det siste som vektlegges. «Et liv er ikke det som har hendt med et menneske, men hva en husker og hvordan en husker det», som det innledende sitatet lyder.

Det er fullt mulig at Márquez aldri hadde ei sparkebukse med blå blomster på - bare den estetiske bekymringen. Spørsmålet er presserende fordi memoarene like gjerne kunne vært kalt en roman, på samme måte som flere av den kolombianske forfatterens romaner kunne vært kalt memoarer. Det blir ikke minst tydelig når Márquez gjenforteller foreldrenes tåredryppende kjærlighetsfortelling, omtrent slik han forteller den i «Kjærlighet i koleraens tid».

SKILLET MELLOM

«liv og poesi» er her utvisket, som Márquez selv påpeker. Fiksjonen er nærmest identisk med virkeligheten, noe som gjør det påtrengende å spørre om også virkeligheten kan være identisk med fiksjonen. Eller kanskje spiller ikke slikt ordkløyveri noen rolle, når to forskjellige ord brukes om samme begivenheter, forløp og mennesker.

Forfatteren og journalisten Gabriel García Márquez ble født i Aracataca i 1928 av fattige foreldre, og vokste opp hos besteforeldrene på morssiden. Han utdannet seg etter hvert til jurist, etter press fra foreldrene, men ga det hele opp i 1950 til fordel for skrivingen. I «Leve, for å fortelle» er det familien og litterære kolleger som står i sentrum, ved siden av de storpolitiske kolombianske konfliktene. Ofte skriver Márquez så lenge og varmt om personer han har truffet på sin vei at man noen øyeblikk lurer på om det er de som er hovedpersonen, og ikke Márquez. Det gjelder spesielt eldre forfattere, men også sentrale familiemedlemmer, især kvinnene: «Jeg tror at kjernen i min væremåte og tenkemåte i virkeligheten skriver seg fra familiens kvinner (...).» Det berører ikke minst moren, som døde mens Márquez var i innspurten med memoarene. Ellevebarnsmoren preger boka fra første side, da hun kommer inn på stamkafeen Márquez og hans litterære venner frekventerer og sier: «Jeg er kommet for å be deg være så snill å bli med og selge huset.»

Det er for øvrig, apropos fakta og fiksjon, første setning i Márquez' første roman.

FAMILIEN LÆRTE

Márquez hva som var relevant å fortelle videre, av det kreative forfattermiljøet lærte han hvordan historiene skulle fortelles. Summen av disse to påvirkningene har siden gått under navnet magisk realisme. Av forlaget blir det definert som en blanding av realisme og surrealisme. I alle år har Márquez strittet imot denne merkelappen ved å insistere på at det var slik det var. «Leve, for å fortelle» bekrefter det en gang for alle. Det som er surrealisme for noen (les: Europa), er realisme for andre (les: Colombia). Noen liker å spå om fortida, andre liker å spå om framtida. Kall det gjerne vitenskap, eller magi - fantastisk er det uansett:

«Morgenen etter visste jeg ikke om jeg virkelig hadde sett en faun på trikken, eller om det hadde vært en søndagshallusinasjon (...). Men det som til syvende og sist ble hovedsaken for meg, var ikke om faunen hadde vært virkelig, men at jeg hadde opplevd ham som om han var det,» skriver Márquez før han fortsetter å fortelle om hvordan han skrev episoden om til ei novelle:

«Det var en usminket og bokstavelig avskrift av episoden på trikken, slik det skjedde, i en stil like uskyldig som omtalen av en barnedåp på nytt-om-navn-sidene. »

DETTE SKJER

og skrives på slutten 1940-tallet, men inneholder de karakteristiske trekkene fra det seinere forfatterskapet: På den ene siden de fantastiske fortellingene, på den andre siden de nøkterne detaljene som ofte refereres i et språk som står i sterk kontrast til det som fortelles. Når det gjelder det sistnevnte, er det tydelig at Márquez står i dyp gjeld til journalistikken. I dag er det vanlig å oppfordre til bruk av skjønnlitterære grep innenfor journalistikken, men da glemmer man ofte hvor påvirket skjønnlitteraturen er og har vært av journalistikken. For eksempel Márquez' bruk av nøyaktig klokkeslett og geografi, den autoritative og rapporterende faktaorienterte stilen og hans måte å bruke sitater og kilder på, likner mer på teknikker hentet fra den klassisk avisreportasjen enn fra en gjennomsnittlig modernistisk roman.

Men spiller det noen rolle? Romanen og reportasjen er barn av samme mor, som Márquez uttrykker det. Memoarene også, kan man legge til.

Er man interessert i rene biografiske opplysninger om forfatteren, så finner man et par morsomme bordellhistorier i «Leve, for å fortelle», kombinert med avsløringer om at Márquez er uhyre sjenert og den dag i dag sliter med enkel rettskriving. Vil man derimot ha garantier for at opplysningene er edruelige og tilnærmet sannferdige, er det bedre å ty til uautoriserte biografier. Vil man lære noe om politikk og samfunn, er det heller ikke gitt at memoarene er det rette stedet å begynne - til tross for Márquez' samfunnsengasjerte ry. Hans langvarige og ukritiske vennskap med Cubas president, Fidel Castro, er ikke helt uproblematisk, for å si det forsiktig.

Vil man derimot unne seg kraftige hverdagsdoser med magisk realisme, så er memoarene på høyde med Márquez' øvrige romaner og noveller. Men «Leve, for å fortelle» gir kanskje først og fremst et unikt innblikk i dannelsen av nobelprisvinnerens litterære filosofi. I bunnen ligger spørsmål som vi alle bakser med, forholdet mellom løgn og sannhet, glemsel og hukommelse, fortellinger og episoder. Forskjellen er at Márquez sier det så mye bedre enn de fleste:

«Min beste inspirasjonskilde var samtalene de voksne førte mens jeg var til stede, fordi de trodde at jeg ikke forsto dem, eller dem de med vilje kodet slik at jeg ikke skulle skjønne noe. Og så gikk det helt omvendt: Jeg sugde dem til meg som en svamp, plukket dem fra hverandre, stokket om på dem for å trylle bort opphavet, og når jeg fortalte dem til de samme som hadde fortalt dem, forundret de seg over sammenfallet mellom det jeg sa og det de selv tenkte.»