Fantasyverk som utfordrer

Om et helt annerledes samfunn, som bare finnes i denne boka.

BOK: Med 800 sider mellom permene er det ingen tvil om at Ørjan Drange mener alvor med sin romandebut. Hans fantasyverk nyskaper både solsystem, samfunnsordninger og menneskelige kapasiteter. Opplegget er storslått, men virker tyngre og tregere enn nødvendig.

Vi får del i to parallelle fortellinger om Ikar og Munder. Begge er i utgangspunktet fullverdige medlemmer av den menneskemajoriteten som hører sammen i et høyst reelt, men usynlig nettverk av sjeler. Denne veven styres av det guddommelige med navnet Ater. Det går an å knytte seg løs fra veven, men det gjør vondt. Ikar og Munder lever sine liv i tjeneste for sjeleveven, samtidig som de har sin egen utvikling utenfor vevens kontroll.

Konflikter

Dramatikken ligger dels i konflikter mellom personlighetenes egen utvikling og vevens krav om tilpasning. Dels ligger dramatikken i en ytre kamp om herredømmet på Morvandraren (planeten de bor på), nemlig mellom sjeleveven og den konkurrerende Livsveven. Livsveven er et opprør mot Ater, og dyrker de rene menneskelige behov i trass mot de guddommelige, menneskefiendtlige kravene. Langsomt men ubønnhørlig bygger konflikten seg opp og griper etter hvert dramatisk inn i hovedpersonenes liv. En viktig drivkraft er også kvinner, kjærlighet og «kjønnsplage».

Mye av stoffet har form av en oversettelse eller ekstrahering av kjente problemstillinger fra vår egen kultur, enten det gjelder filosofiske spørsmål eller mer dagsaktuell samfunnsdebatt. Er menneskene skyld i sine egne feiltrinn, eller er de uskyldige som barn og må bare kureres for ymse sykdommer? Hvilket standpunkt gir mennesket verdighet?

Det virker likevel ikke som Drange primært er interessert i å kommentere, kritisere eller ironisere over vår egen tid. Først og fremst vil han dikte sin egen verden og skape sitt eget uttrykk med egne begreper.

Med fantasiforfatterens møysommelighet bygger han opp rammen for hovedkarakterenes valg og utvikling, for konflikter på individ og samfunnsnivå. Han gjør det med konsekvens og briljerende oppfinnsomhet. Denne boka får helt sikkert svorne tilhengere som vil nyte hver side.

Men det er ting i denne mursteinen som ikke er helt på plass. Drange har valgt å fortelle gjennom to vekslende subjektive fortellinger. Samtidig har han behov for å formidle enormt mye informasjon av mer allmenn karakter om den verdenen de to lever i. Dette formidlingsbehovet gjør at de to subjektive historiene får et likeartet preg. Mer enn to personlige stemmer blir det Dranges egen stemme som dominerer, selv om de to er utstyrt med flere motsatte trekk.

Grenseløst innsyn

Generelt er Drange sparsom med de ytre personskildringene, og til tross for grenseløst innsyn i tankene til de to hovedpersonene forblir distansen til dem likevel stor for leseren.

Romanen har en annen svakhet, som ikke er uvanlig i denne sjangeren: Rammen for handlingen har klar prioritet framfor flyten i handlingen selv. Dessuten er det flere steder gjentakelser, så nært etter hverandre at det er fare for å dra leseren «under surleik», for å låne romanens språk.

Dranges bidrag til sjangeren er originalt ved at det i stor grad er samfunnet som sosial konstruksjon, og ikke alle mulige merkelige vesener, som det fabuleres om. Men sjansen for å nå langt vil øke betraktelig om handlingslinjer og språklige virkemidler blir like gjennomarbeidet som det sosiale, teknologiske, kulturelle og naturlige landskapet han så energisk og sjenerøst byr fram.