Far - den nye gullungen

Det er det barna som lider under, skriver Camilla Birkeland.

Det er en politisk vind som blåser over landet, og den kjærtegner far mykt og oppmuntrende i nakken.

Utsatte barns rettigheter blir imidlertid feiet langt utover sidelinja. Folk flest tror at barnefordelingssaker som kommer til rettssystemet som en hovedregel vinnes av mor, såframt hun ikke er narkoman eller uskikket på annen måte.

Det er en uriktig oppfatning, og dessuten svært stigmatiserende for de kvinnene det gjelder.

Den såkalte «morspresumpsjonen», den rettslige oppfatningen om at barnet har det best hos mor, er fjernet fra lovteksten for lenge siden, og erstattet av tanken om at foreldrene er likeverdige.

Det er altså ikke kjønn som bestemmer hvem som vinner en barnefordelingssak lenger.

For ei tid tilbake fant jeg barneombudets innstilling fra 2007 til barnelovsutvalget på internett ( www.familiestiftelsen.no/node/415).

Og det er her de grove misforholdene mellom fars rettigheter og barnas rett til trygge oppvekstvilkår kommer til syne. Det finnes barn som ikke har det trygt hos begge sine foreldre.

Det er et faktum vi helst vil glemme, men som likevel eksisterer. Det viser seg at rettssystemet ikke legger særlig vekt på tvil om foreldres omsorgskapasitet når de avgjør hvor barnet skal bo.

Illustrasjonsfoto: FRANK KARLSEN
Illustrasjonsfoto: FRANK KARLSEN Vis mer

Det er uansett umulig for en dommer å vite hvem som snakker sant, og hva som er det beste for barnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette var for eksempel synd for Alexandra på fem år som nylig ble drept av pappaen sin, ikke lenge etter at han hadde fått tilkjent hovedomsorgen av en rettsinstans.

Selv om rettssystemet stiller mor og far likt, bor barna likevel i de fleste tilfellene hos mor. Det er fordi mor og far i de fleste tilfellene heldigvis klarer å bli enige om en løsning uten å måtte ty til rettsapparatet.

Men la oss si at mor er i tvil om at far klarer å tilby barna et samvær som er fritt for fysisk og/eller psykisk vold. Barnevernet kan hun ikke få hjelp fra, for de blander seg ikke inn i saker som omhandler en samværsforelder, med mindre det dreier seg om en akuttsituasjon.

Uten barnevernets hjelp til undersøkelse, må hun da velge om hun skal stoppe samvær - med fare for å miste hovedomsorgen i en eventuell rettssak - eller om hun skal la det skure og gå.

Slik barneombudet beskriver det i sin innstilling kan det siste kanskje være like greit, for det viser seg at retten likevel ikke tar hensyn til de rådene som gis av lege, psykolog eller PP-tjeneste om stans av samvær.

Så har vi de tilfellene der mor faktisk har stanset samværet, for alt jeg vet kanskje fordi hun mente at det var best for barna i det konkrete tilfellet.

Far kan sporenstreks gå rettens vei for å få hovedomsorgen, eller han kan vente til det innføres tvangsbot og fysisk tvangshenting av barn som tilbakeholdes fra samvær. Alt dette fordi det er en gylden regel at barn skal få se begge sine foreldre.

Far - den nye gullungen

Eller hva når far er en god omsorgsfigur, men bare ikke gidder å stille opp? Hvor blir barnas rett å se begge foreldrene av da?

Nei, da er det nok bedre at pappa slipper å ansvarliggjøres, skriver utvalget som har behandlet barneombudets innstilling. Hvis far blir tvunget til å stille opp for ungen sin blir det nok ikke noen særlig kvalitet over samværet uansett.

Jeg vil dessuten nevne det mystiske uttrykket «foreldreansvar». Felles foreldreansvar innebærer at en far som bor på en annen kant av landet kan nekte ungen å jobbe i sommerferiene.

Det betyr at han kan nekte ungen pass. Eller å skifte etternavn. Eller å begynne på en privatskole.

Inntil videre er det også greit at han nekter ungen nødvendig eksperthjelp dersom det strider mot hans personlige oppfatninger. Det er bare slike småting som uttrykket foreldreansvar omfatter. Samvær er noe helt annet, og likeledes hovedomsorgssted.

Uttrykket «foreldreansvar» kan derfor beskrives som en slags vetorett. Forhåpentligvis er også de styrende organer oppmerksomme på at ikke alle unger har godt av å ha en vetoforelder ute i horisonten et sted.

Problemstillingen beskrives i barneombudets innstilling, der det fortelles om at det i praksis er nesten umulig å frata en forelder foreldreansvaret.

På tross av alle disse fakta, er det bare klaging på fedrenes vegne som er å høre i media. Utallige variasjoner av «stakkars far» kommer fram.

Men det er sjelden vi hører om belastningen til mammaen som er fratatt muligheten til å beskytte barnet sitt mot skadelig samvær. Det er sjelden vi hører om mammaen som mistet hovedomsorgen i retten bare fordi hun ikke hadde råd til å bli sittende med ungenes oppveksthjem.

Eller at vi hører om barnet som ikke fikk nødvendig eksperthjelp fordi pappaen fant det for godt å benytte vetoretten sin i foreldreansvaret for indirekte å ramme eksen sin.

Da dagbladet.no nylig inviterte Reidar Hjermann til å svare på spørsmål fra leserne, spurte jeg han om flere av disse punktene, og om han kom til å fortsette å jobbe for barna selv der hvor det går på tvers av fars rettigheter.

Han svarte meg at han ville fortsette arbeidet, men at det er sensitive spørsmål det er snakk om.

Det er ikke rart at spørsmålene er sensitive så lenge media behandler far som den virkelige gullungen i klassen.