- Får bære eller briste

- Jeg har aldri vært den typisk coole jazzmusikeren. Styrken min er at jeg lar meg rive med, så får det heller bære eller briste, sier Olav Dale (39), saksofonistisk kraftperle med musikalsk sprengkraft fra «Lollipop» og salsa til rykende kvartettkjør og dundrende storbandjazz.

Oftest har det båret. Og nå kommer «Little Waltz», Olav Dales første CD i eget navn. Skjønt, denne kvartettinnspillingen med moderne, ekspressiv jazz bærer fire navn i like stor skrift, en refleks av Dales filosofi om at jazz først og fremst er samarbeid. Sammen med Dag Arnesen (piano), den kanadiske bassisten Sebastian Dubé og Frank Jakobsen (trommer) viser Olav Dale hva hans musikk handler om i 1997, etter 17 år som profesjonell musiker og medvirkning på mer enn 100 plate- og CD-innspillinger. La oss begynne ved begynnelsen:

- Olav Dale, fordommer tilsier at alle som kommer fra en gard på Voss skal spille hardingfele, til nød munnharpe, men i hvert fall ikke jazzsaksofon?

- Familien min var dansemusikere; trekkspill, gitar, gammeldans. Jeg spilte ikke før i 12-årsalderen, da så jeg Benny Goodman på TV, kjøpte klarinett og meldte meg på notekurs i musikklaget. Etter et par år spilte jeg til dans sammen med brødrene mine og bestilte saksofon i musikkforretningen på Voss. Jeg husker at jeg hentet den på Linjegods.

- Men jazz?

- Per Indrehus startet et storband på Voss, der fikk jeg en tenorsaksstemme. Men det som frelste meg skikkelig på jazz var Dexter Gordons besøk på Vossa Jazz i 76. Før det hadde jeg hørt på Stan Getz, Blood Sweat & Tears og alle disse popbandene med blåsere, men etter Dexter gikk jeg inn i noen år med reinspikka kvartettjazz-dyrking. Jeg var helt kompromissløs, den musikken var det eneste som holdt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Var du noensinne innom tanken på å bli noe annet enn musiker?

- Jeg har aldri vært inne på tanken om å bli musiker. Innerst inne hadde jeg vel et håp, men jeg gikk på yrkesskolen, jobbet på garden, var skogsarbeider. Men jeg tok militærtjenesten i Gardemusikken i 79, året etter fikk jeg musikerjobb på Den Nationale Scene i Bergen.

- Og våknet en morgen som profesjonell musiker?

- Jeg levde iallfall av det, for å si det sånn. I to år turnerte jeg for Rikskonsertene med en kvartett, vi spilte jazz på skolekonserter. Plutselig ble det veldig mye reising, og det har det vært siden. Jeg ble med i Son Mu, et band som drev med afrikansk og latinamerikansk musikk, og siden det var karneval i omtrent alle norske byer på den tida, hadde vi mye å gjøre. Så kom jappetida og kafékulturen, da skulle det være sånn Los Angeles-musikk, Yellowjackets, David Sanborn og sånne såpesaksofon-greier.

- Stor etterspørsel etter åtte takter hylende altsaks?

- Jeg har hylt i fade'n på masse pop-produksjoner og etter hvert TV-reklamejobber, ja.

- Hadde det gått an for deg å bare ta «rene» jazzjobber?

- Nei. Jeg kunne ikke ha levd av det, iallfall ikke nå etter at jeg har fått familie. Etter Dexter-perioden ble jeg veldig bevisst på at jeg måtte sjekke ut andre ting for å overleve. Det er en styrke, egentlig.

- Din grunnholdning til det å være musiker?

- Å være ærlig. Å si stopp når du ikke kan stå inne for den musikken du spiller.

- Men innenfor der er det rom til å spille jazz på festivaler, salsa med Paquito D'Rivera, storbandmusikk med Phil Woods og Joe Henderson, visepop med Ole Paus og Jonas Fjeld på ABC-teatret og popmusikk med Rune Larsen og Christer Sjögren på dansecruise i Karibia?

- Visst er det dét. Folk som har et ærlig forhold til musikken sin, er det aldri farlig å spille med. Christer Sjögren ser ikke ned på jazzmusikk. Det skal vi jazzmusikere også lære noe av. Mange jazzmusikere har gått i den fella, de luller seg inn i sine egne greier og til slutt mister de respekten for alt annet enn akkurat det. Jeg ser ikke at det kommer noe godt ut av en sånn holdning.