Får «Frihetens regn» til å virke som en søtladen b-film

«Profeten» er kongen av fengselsfilmene.

|||FILM: Den som har fulgt med populærkulturen de siste årene, har gode kort på hånden om han eller hun noen gang skulle havne bak murene. Filmer og tv-serier har yndet å speile den harde fengselshverdagen, de farlige farvannene der voldtektsmenn lurer i dusjen og snikmordere i kantina og bare den gløggeste klarer å manøvrere, med henrykt avstandsfascinasjon.

Franske «Profeten» får «Frihetens regn» til å fremstå som den søtladne b-filmen den egentlig er og etablerer seg som den beste filmen denne anmelder har sett fra et slikt miljø. I en sparsommelig, usentimental stil skildrer den seks avgjørende år i livet til Malik El Djebena (Tahar Rahim), den en skjelvende og uvitende nittenåringen som blir satt inn for en ukjent, men uviktig forbrytelse, og som suger til seg kunnskap og forbindelser og begynner den langsomme veien mot å bli fengselets førende mann.

«Profeten», som har Cannes-festivalens Grand Prix som den gjeveste blant sine etter hvert tallrike priser, er et blendende maktspill, et menneskelig studium, og en knivende politisk kommentar gjennom fremstillingen av hvordan fengselet suger inn også de motvillige og fredsæle og tvinger dem til å spille et spill på de forråedes premisser.

Klossete drapsmannMalik ankommer fengselet idet den korsikanske forbryterkongen Luciani (Niels Arestrup), fengselets mektigste fange, trenger en håndlanger som kan komme seg over i den muslimske delen av fengselet og drepe araberen Reyeb (Hichem Yacoubi), som skal vitne mot Lucianis korsikanske forbundsfeller.

Malik får valget: Drep eller bli drept. Han velger det første, utfører et klossete, sølete drap og sitter igjen ristende av skrekk mens gulvet fylles av blod. Spøkelset av Reyeb, som viser seg i løpet av de korte minuttene de to snakker sammen som en reflektert mann, følger med Malik gjennom de neste årene, som en skygge av skyld, men også en rådgiver.

Det er det eneste mystiske elementet i en film som ellers jager sitt rå og realistiske plott gjennom to og en halv time som føles som én.

Vår mannArestrup er i sitt ess i rollen som den iskalde og uforutsigbare Luciani, som nonchalant bestemmer hvem som skal leve og dø innenfor sitt innemurte rike.

Rahim er mer unnvikende, vanskeligere å få tak på i begynnelsen, men det er da også åpenbart hensikten. Etter hvert er det forbløffende å se hvordan Malik aldres og modnes foran publikums blikk, og blir smartere og sikrere. Som Lucianis løpegutt er Malik underordnet korsikanerne og utstøtt av araberne, men skjønner, i motsetning til flere av sine medfanger, at han bare må svelge det og tie og vente på sin tid.

Han lærer seg å lese og regne og lytter til den korsikanske dialekten til han forstår den. Han har nærmest profetiske evner til å se hva som kommer til å hende. Når vi holder fast ved Malik som vår mann, er det fordi vi instinktivt aner at han ikke er så frossen som Luciani. Han blir aldri sadistisk, men gjør det han må for å overleve og oppnå forskjellige goder - og, det må sies, i en viss henrykkelse over å oppdage at han kan.

Det han kan, er ikke noe du og jeg ville fått til, for å si det pent, og noe vi skal være glade for at vi slipper å prøve på. Men herregud så spennende det er å se på, i kinosetets trygge skjød.