Far godhjerta

Hvis du ikke har kjøpt en button av Ole Kopreitan, er du ikke helt god.

- JEG MÅ BARE vaske meg litt først.

Ole Kopreitan har begynt dagen med en lang sykkeltur med venner. Nå henter han fram en rød balje, fyller den med litt vann, og plasker det opp i ansiktet. Så tørker han seg fort, og grer det ishvite håret sakte bakover.

VI ER HOS Nei til atomvåpen i Storgata i Oslo. I det store kaotiske rommet som ligger ved siden av det mindre, men mer kaotiske rommet - som Ole Kopreitan kaller kontor.

- Det har sine fordeler. En innbruddstyv ville jo bare gå igjen, sier han og ler fra et sted langt nede i brystet.

Vi er egentlig her for å snakke om idealisme, men det vil ikke Ole være med på. Idealisme er visst ut.

- For folk flest er idealister en tomsete tulling som driver med noe som ikke virker, sier han forklarende. Og en sånn er han ikke. Derfor kaller han seg samfunnsengasjert. Andre ville kanskje legge til ekstremt .

- Selv om jeg ikke er anarkist, så kan jeg bekjenne at jeg har hentet et par ting derfra. Så jeg sier at jeg krever det umulige - men er realist.

Det er denne kombinasjonen som, i sol og regn, fører ham ut på Karl Johan med den karakteristiske barnevogna si. Fullastet med buttons, propaganda, ballonger og sterke meninger.

- De fleste organisasjoner har brutte kommunikasjonslinjer til ungdommen. Når det gjelder politiske organisasjoner er det nesten tomt, de eneste som er igjen der er de som skal bli statssekretærer. Jeg skal ikke være kjepphøy og si at vi har funnet løsningen, men nød lærer til og med naken mann å spinne. Og når ungdommen ikke kommer til deg, får du dra til dem.

Og de kommer.

VI GÅR FRA KONTORET med grønne planter for tusenvis av kroner, som alle er hentet fra en container ved Landsbanken.

- Du vet, hver gang det kom en ny kontorsjef der, så kunne han jo ikke ha de samme plantene som forgjengeren!

Vi går den faste ruta til Karl Johan. Den med minst dumper og hindringer som kan velte den overlastede firhjulingen han skubber foran seg.

Ole har ikke mer enn så vidt rukket å fjerne de ulovlige reklameskiltene til McDonalds og Carlings, og parkert vogna si, før de står der. Ungdommene.

- De begynner kanskje med å kjøpe en button med teksten «Jeg er liten og søt», og etter en liten stund så skjer det noe. De kommer tilbake. Og kjøper «Gå inn i militæret. Møt hyggelige mennesker - og drep dem.»

Latteren runger fra der nede igjen.

- Jeg sier litt spøkefullt at byen er stappfull av tilbud. Alt til magen og huden. Men veldig lite til hjernen. På lørdager er det rett og slett kø her. Og ungdommene trenger jo opplæring til å bli kritiske og danne seg egne meninger. Det skjer ikke av seg selv. Det skulle ha vært et fag på skolen som het oppdragelse til kritisk intelligens .

DET FØLES SOM om han alltid har vært der. Alltid har vært mannen med det hvite skjegget, det hvite håret, og vogna. Alltid på Karl Johan. En evig julenisse som står der og gir gaver til de som vil ha.

- Har du noen gang hatt en vanlig jobb?

- Jeg synes dette er en veldig vanlig jobb jeg... Jeg har jobbet for Nei til atomvåpen i mer enn 20 år, de siste ti åra som eneste ansatt. Men jeg er utdannet lærer med tilleggsfag fra universitetet.

Men der ble karrieren kort.

- Jeg fortalte til elevene at det finnes tre skapelseshistorier. Den bibelske, pluss to kjemisk/fysiske. He, he, he. Da fikk jeg foreldregruppa på nakken, og endte med å få sparken. Og det er jeg glad for, hvis ikke hadde jeg sikkert gått og luska rundt der fremdeles.

Isteden lusker han altså rundt på hovedstadens hovedgate, og skoler rundt om i hele landet.

- Hva var det som fikk deg til å bli så engasjert?

Ole tenker seg om en stund. Det er vanskelig å finne begynnelsen på noe som alltid har vært der.

- Jeg vet ikke hva det kommer av. Bortsett fra at jeg vokste opp blant folk som var engasjerte, fulgte med og diskuterte. Og det var en farlig tid, med Koreakrigen, sier han og lar tankene flyte bakover i tid. På tider da Nei til atomvåpen ble stifta, og hadde 130000 medlemmer. Nå har de rundt 15000.

- Det kan snu fort igjen, vet du. Hvis det smeller mellom Pakistan og India nå, så kan folk engasjere seg igjen. Det er utrolig mange intelligente mennesker her i landet, som likevel bare lar humla suse. De har fått så mye informasjon at de har blitt helt apatiske og forvirret. Vi har det så godt at til og med høyt utdannede folk lurer på om det hjelper det vi gjør. Er du i tvil om det? Alt det du gjør hjelper. Til og med å puste er en bra begynnelse.

Skal du være med i demonstrasjonene mot Verdensbanken?

- Ja. Jeg har min form som ingen andre dekker for tida. Hvis det ikke blir så mye steinkasting, så skal jeg ut med vogna mi. Jeg har til og med laget et merke for anledningen: «Gjør det nå, hjelp politiet: Bank deg opp selv.»

- Hva synes du om voldelige demonstranter?

- Det er jo passe dumt da, sier Ole. Han sukker oppgitt.

- Da har de jo tapt i utgangspunktet. All oppmerksomheten går til det, og ikke et ord blir sagt om det saken virkelig gjelder. Det som skjedde i Gøteborg er et skoleeksempel på hva som ikke skal skje - steinkasterne fikk all oppmerksomheten.

TO UNGE JENTER heller 350 merker ut på bakken, og legger seg ned på knærne og leiter. Etter en lang stund kommer de opp igjen med fangsten.

- «Hvis valg kunne forandre systemet, så hadde valg vært forbudt», det er et ganske høyt bevissthetsnivå, sier Ole og ser stolt på dem.

- Da har man begynt å stille de riktige spørsmålene og ser redning i kaoset.

MERKEMANN: - Jeg har et merke av Carl I. Hagen som rumpetroll. Carl I. Hagen bare ler av det og sier at det er et tegn på at han er viril. Men vi har også noen merker hvor det står Kjell Magne Bombevik og Kjell Machiavelli Bondevik . Han er pottesur, sier Ole Kopreitan.