POLITISK BUDSKAP? «Hunger Games», her fra den tredje filmen basert på serien, har gjort dystopiske ungdomsromaner til noe av det mest trendy i internajsonal forlagsbransje. Men hvilket budskap serverer bøkene sine lesere? Foto: FILMWEB
POLITISK BUDSKAP? «Hunger Games», her fra den tredje filmen basert på serien, har gjort dystopiske ungdomsromaner til noe av det mest trendy i internajsonal forlagsbransje. Men hvilket budskap serverer bøkene sine lesere? Foto: FILMWEBVis mer

Får hun ungdom til å diskutere politikk?

Det nye alvoret i ungdomslitteraturen.

Kommentar

Hva gjør dystopiske romaner som «Hunger Games», «Divergent», «Flukten» og «Dystopia» med sine unge og, om du vil, lett påvirkelige lesere:

Skaper de politisk bevisste og engasjerte samfunnsborgere, som setter demokrati og menneskeverd på dagsorden i skolegårdene? Eller er alle disse bøkene egentlig kapitalistisk høyrepropaganda?

Det nye alvoret i litteraturen var hovedtema under Nordisk Barnebokkonferanse i Stavanger denne uka, der nesten 400 barnebokfolk var samlet. Trenden tilskrives ikke minst de mange dystopiske bøkene i kjølvannet av «Hunger Games»-suksessen.

Ordet «dystopia» ble først brukt av filosofen John Stuart Mill i 1868, om det motsatte av «eutopia» (et godt sted). I litteraturen har det vært brukt om blant annet George Orwells «1984» og Aldous Huxleys «Brave New World», men de siste åra har det kommet mange nye bøker for ungdom i sjangeren.

Plutselig skal alle dikte opp dystre framtidsscenarier, kjennetegnet av vold, urettferdighet og kontrollerende regimer.

- Jeg hadde lyst til å diskutere store spørsmål, og ville prøve ut noen ideer, sa svenske Per Nilsson da han ble intervjuet på scenen om boka «Otopia» (som tittelen tilsier trodde han riktignok han hadde skrevet en utopi, før forlaget klistret på den trendy merkelappen).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge den svenske litteraturforskeren Maria Nilsson, aktuell med den populærvitenskapelige boka «Teen Noir», er dystopier perfekte til nettopp det.

I sitt foredrag hevdet hun at de nye ungdomsbøkene er mer samfunnskritiske enn filmer og tv-serier i samme landskap, som først og fremst blir laget for å underholde. Dystopiske romaner kan gjøre ungdom politisk bevisste, mener hun.

Men det er mer håp og tiltro til kollektivet i de nordiske bøkene enn i de amerikanske, skal vi tro henne. Hos amerikanerne er det gjerne lite som skiller godt og ondt, de «gode» gjør de samme feilene som de «onde» når de får sjansen. Et typisk trekk er troen på at all makt korrumperer. I overkant pessimistisk, synes Nilsson.

Det minner om en artikkel den skotske forfatteren Ewan Morrison skrev for The Guardian i fjor høst, der han mente at de nye dystopiene fremmer helt andre idealer enn tidligere bøker. Helten slåss ikke lenger mot «den farlige kapitalismen», representert ved store selskaper, men mot statlig (over)styring og sosialisme.

Det er de voksne forfatternes siste marerittaktige forestillinger om den kommunistiske trusselen som skinner igjennom, hevdet han foraktelig.

Den teorien passer selvsagt ikke på alle bøkene. En åpenbar tendens, framhevet flere ganger i Stavanger, er at sjangeren rommer så mye forskjellig. Det finnes ingen grenser for hvilke fryktelige framtidsutsikter de forespeiler oss.

Men for meg er det først og fremst én viktig verdi som går igjen i de nye ungdomsbøkene, nemlig edruelighet. Alle ideer kan få forferdelige konsekvenser dersom de trekkes for langt. Mange litterære skrekksamfunn bygger på mer eller mindre gode hensikter.

Men som bøkene viser: Forsøker du å skape et utopia, skal det ikke mye til før det blir til dystopia.