Det er i dag alminnelig enighet om at markedskonkurransen er den styringsform som utnytter samfunnets ressurser mest effektivt. Kapitalismen og markedet gir oss alle større velstand, større velferd og bedre materielle vilkår enn alternativene. Og siden markedsøkonomien stort sett har utviklet seg innenfor rammene av et begrenset politisk maktapparat, har utviklingen av markedsliberalismen gått hånd i hånd med utviklingen av en større generell liberalitet og politisk frihet i samfunnet.

Men det har alltid vært en levende og livsviktig politisk debatt både om hvor de politiske rammene skal ligge, hvem som skal legge dem og hvordan den politiske prosessen skal foregå. Akkurat nå er vi inne i en periode hvor politikken strever med å finne rammene for en ny fellesforståelse som skal omslutte det markedet som står i sentrum for vårt økonomiske liv. Når vi i dag sier at ideologiene er døde, er det nettopp fordi mange forestillinger om den statlige intervensjon i økonomien er oppgitt, og at derfor tidligere politiske skillelinjer er visket ut. Politikken blir mer distansert. I vårt land kompliseres letingen etter nye politiske helhetsprinsipper tilpasset markedsøkonomien av at staten gjennom oljeinntektene er blitt vår største kapitaleier.