«Får jag presentera Fiffiga Nanette»

«Politikken må også handle om å hindre at en sterk personlig økonomi også gir sterk politisk innflytelse.»

Det er i dag alminnelig enighet om at markedskonkurransen er den styringsform som utnytter samfunnets ressurser mest effektivt. Kapitalismen og markedet gir oss alle større velstand, større velferd og bedre materielle vilkår enn alternativene. Og siden markedsøkonomien stort sett har utviklet seg innenfor rammene av et begrenset politisk maktapparat, har utviklingen av markedsliberalismen gått hånd i hånd med utviklingen av en større generell liberalitet og politisk frihet i samfunnet.

Men det har alltid vært en levende og livsviktig politisk debatt både om hvor de politiske rammene skal ligge, hvem som skal legge dem og hvordan den politiske prosessen skal foregå. Akkurat nå er vi inne i en periode hvor politikken strever med å finne rammene for en ny fellesforståelse som skal omslutte det markedet som står i sentrum for vårt økonomiske liv. Når vi i dag sier at ideologiene er døde, er det nettopp fordi mange forestillinger om den statlige intervensjon i økonomien er oppgitt, og at derfor tidligere politiske skillelinjer er visket ut. Politikken blir mer distansert. I vårt land kompliseres letingen etter nye politiske helhetsprinsipper tilpasset markedsøkonomien av at staten gjennom oljeinntektene er blitt vår største kapitaleier.

Vårt kapitalistiske system gjør de fleste av oss til økonomiske vinnere over tid - og noen få til supervinnere: til kapitalister i hundremillioners- og milliardklassen. De har sett åpningene i markedssystemet, enten det er mangler eller muligheter, og de har melket manglene og utnyttet mulighetene og skapt verdier for oss og for seg selv. På andre siden av markedets gausskurve er de som også har funnet åpningene i systemet, men som går igjennom i fritt fall.

Langs denne gausskurven er makten ujevnt fordelt. Det vet vi alle. Det er i en viss forstand dette politikken handler om. Derfor må også politikken handle om å hindre at en sterk personlig økonomi også gir sterk politisk innflytelse. Bidraget til den alminnelige erkjennelse, den politiske debatt eller den offentlige økonomiske styring er antagelig ikke korrelert med graden av superkapitalistisk suksess. Noen eksempler fra de siste dagers medieoppslag kan illustrere dette.

Politikk bygger på verdier (ikke bare på verdiskapning), på menneskesyn og på forestillinger om det gode liv. Og økonomisk suksess gir ikke nødvendigvis et godt liv. Penger er ikke alt, sier såkalte «søkkrike» (Dagbladets betegnelse 21.9.2002) Svein Bakke. Han har vært en av markedsøkonomiens vinnere, basert på eget arbeid og innsats. Han er ikke blitt lykkeligere, og sier han vil nå kvitte seg med store eiendommer og skaffe seg en lettstelt leilighet. Siden den selvsagt merker gnagsårene best som har de trange skoene på, og siden The Second Coming Of Christ ifølge Arve Kalvø like godt kan skje på Lørenskog som i Jerusalem, eller tydeligvis i Holmenkollåsen eller på Bygdøy, gjør vi best i å lytte.

Om budskapet er kjent: her er det i hvert fall ydmykhet.

I Herman Friele jr.s - en annen av våre kapitalister - omtale av politikkens betydning ligger det derimot en arroganse som antagelig bare kan bli så fullkommen ved å være destillert gjennom sju generasjoners pengemakt. Friele er Høyres ordførerkandidat i Bergen, og han går til oppgaven med erklæringen: Jeg har ikke peiling på politikk.

Han må formodentlig ha greie på noe annet. Hva er det? Den personlige hybris gir i seg selv ikke oss andre peiling. Men det ligger antagelig noe mer bak: Nemlig troen på at kapitalismens egeninteresse skaper verdier for oss alle, ikke bare i markedet, men også i politikken. Sånn i seg selv.

Det mest avgjørende bekjennelsesskriftet kommer i så henseende i diskusjonen om Norsk Investorforum mellom dets styreleder Stein Erik (Rimi) Hagen og NHO-president - og inntil forsommeren medlem av det samme forum - Jens Ulltveit-Moe. Begge storkapitalister etter norske forhold.

Norsk Investorforum er en løs sammenslutning av kapitalister som de senere år har drevet aktiv lobbyvirksomhet for sitt syn på kapitaldannelse og næringsutvikling. Dersom evnen til å skaffe seg innpass på de høyeste politiske nivåer er et uttrykk for innflytelse og makt, har de det. At de mener seg meningsberettiget innenfor økonomisk politikk og styring, sier seg selv. At det viktigste de har å vise til er personlig økonomisk suksess, er også åpenbart.

Om Norsk Investorforums raison d'jtre skriver styreleder Hagen (Dagens Næringsliv 20.9.2002): «Vi er selvsagt tilhengere av en fri markedsøkonomi. Erfaringene viser imidlertid at en rendyrket markedsøkonomi skaper store skjevheter i samfunnet, derfor har alle land gjennomført ulike former for blandingsøkonomi.»

Så kunne vi kanskje vente oss et innspill til politikkens hovedsak, få kapitalistens syn på hvorledes vi kan unngå skjevheter i samfunnet. Men det er selvsagt for meget forlangt, og dessuten utenfor Hagens kapitalistiske kompetanse. Vi får det vi kan vente. For markedsøkonomiens skjevheter dreier seg ikke om dem som faller utenfor. Det dreier seg om globaliseringens negative konsekvenser for norske kapitaleiere.

Skulle man etter lesningen være i tvil om hva Norsk Investorforum mener, kan man heldigvis dagen etter i samme avis få innsikt fra en ekspert, NHO-presidenten selv: «Bedriftene skal stå for verdiskapningen. Staten skal legge rammer og stå for fordeling av godene. Å bringe staten inn i verdiskapningen, slik Norsk Investorforum går inn for, blir galt - rollene blandes.»

Like tydelig er det han sier om den politiske innflytelsen: «Investorforum er en mester i dette spillet, og i ethvert politisk system kan en liten politisk aktør på vippen få en uforholdsmessig stor påvirkningskraft...»

En mester? Med en så patetisk tekst kunne det hende at man burde se etter et kritikkløst publikum. For spørsmålet går dypere enn til bare å spørre om kapitaleiernes egeninteresse kan gi et godt bidrag til den politiske styring. Vi må også se på hva de foreslår, og vi må stille spørsmål om det er noen grunn til å høre på dem. Skal kapitaleierne ha større innflytelse enn det markedet gir dem under de rådende forhold, må de, etter det de selv har sagt, få endret på rammebetingelsene. Hva vil de ha, eller snarere, hvordan vil de få tilgang på statens oljeformue? Og når de har fått det som de ønsker, hva slags politiske rammer har vi da?

Om dette sier Ulltveit-Moe: «Forslaget om store halvstatlige fond som skapte inntrykk av at en gruppe kapitalister ville berike seg på samfunnets bekostning.»

Formålet var å berike seg selv, virkemidlet de halvstatlige fond. Eller sagt på Norsk Investorforums måte: «...å bruke en del av statens kapitalstyrke til å fremme det private eierskapet. [...] Norge må videreutvikle samarbeidsløsninger mellom staten og private slik Norsk Investorforum har foreslått.» Nettopp fordi Ulltveit-Moe selv for nylig var garantist for de samme tankene, får hans kritikk spesiell tyngde.

Vil politikerne ha kapitalistene så nær innpå seg?

Det sies at politikken marginaliseres og at vi får en økende politikerforakt. Uttalelsene fra en arrogant ordførerkandidat i Bergen er selvsagt betegnende i så henseende. Viktigere er det kanskje når vi kan konstatere at samfunnets mektigste har sterkere stemmer enn vi andre. Ingen glatt retorikk om «markedsøkonomiens skjevheter» må få oss til å glemme hvor de virkelige skjevhetene er - eller at politikken er kapitalismens regulator. Farligst er det allikevel at det de private kapitaleierne falbyr i retning av politisk styring kan vise seg å ha sterke korporative elementer i seg.

Derfor er det godt å vite at de som lever på Plata kan gi like gode bidrag til debatten om markedsøkonomiens skjevheter som kapitalistene. Og at det eneste som skal til for å skape troverdighet i politikken på dette området, er å lytte litt mindre til de aller rikeste.

Det er politikernes valg. Det er ikke så langt fra Stortinget til Rådhusgata. Og hvor finner vi Fiffiga Nanette?