«Får jeg deg ikke til å spy denne gangen, så får jeg det aldri»

Christopher Nielsen går rett i strupen på sin samtid.

|||Tegneserie: Selv om jeg synes omslaget er direkte stygt, overvelder utgivelsen meg lenge før jeg får begynt å lese.

Litt prøvende blafring avslører et så sprelsk sammensurium av seksuelle avvik, svart-hvitt og farger, avisstriper, kollasjer og lange teksttunge historier, at det føles litt som en sort gryte man når som helst kan senke seg selv sakte ned i, hvis slike behov melder seg.

Men straks du begynner å lese og innser hva slags andre unevneligheter som flyter rundt i gryta, er det for seint å angre.

«Weltschmerz #9» er en unådig renselseskur i kloakken. Det er også et uhøytidelig undergrunnsverk av den skikkelige sorten som vi sjelden ser lenger, og det går selvfølgelig rett i strupen på sin egen samtid.

Bitende
Bladkonseptet «Weltschmerz» oppsto i 1994, og ble gjennom åtte legendariske nummer Christopher Nielsens helt private og viltvoksende drivhus for sær og suveren novellekunst. Men ni år har gått siden forrige utbrudd. Imens har verdenssmerten veket for ymse triumfer, sist den suverene forestillingen «Hustyrannen» på Nationaltheatret.

Når Nielsen nå endelig vekker det gamle udyret til live, er det med et gigantnummer på hele 132 sider, som vil tilintetgjøre enhver mulig mistanke om at mannen er blitt mer kommersiell eller spiselig med åra. «Får jeg deg ikke til å spy denne gangen, så får jeg det aldri», som Nielsen selv skriver i forordet.

Titler som «FITTE», «Det store Rasshølet i himmelen» og «Kuken min» gir ikke engang noen pekepinn på hva du har i vente, og ingen gjenfortelling av innholdet på kan uansett yte rettferdighet til Nielsens skitne strek og iskalde timing, som gjør de mest desperat nederdrektige handlinger til stor komikk.

Hvor ellers skal du finne ti sider uunnværlig moro om et forvokste kjønnsorgan, eller en litt rørende og på samme tid bitende morsom hyllest til sniffere?

Morbid
Vi møter også en mer eksplisitt politisk Nielsen, tydeligst i stripeserien «Direkte Aksjon», som her finnes samlet i sin helhet. «Weltschmerz #9» er likevel svakest på sitt mest brennende antikapitalistiske, fordi retorikken og stereotypiene noen steder føles så utbrukte at det sløver brodden.

Til gjengjeld lurer det et svartsynt alvor også i de mest morbide morsomhetene, og Christopher Nielsen befester sin rolle som en skadefro anarkistisk overlevning, som fra sitt perverterte parnass serverer hypermoderne huleliknelser til ei tid som ikke nødvendigvis fortjener dem.

Vår takknemlighet er derfor på sin plass.

LES INTERVJU: - Det er rett og slett en skildring av kuken min.

«Får jeg deg ikke til å spy denne gangen, så får jeg det aldri»