TØFFING: Jason Statham gidder såvidt bytte om på noen bokstaver i fornavnet sitt for å slåss mot kjempehaier i den bemerkelsesverdig tørre «Megalodon». Vis mer

Anmeldelse Film «Megalodon»

Får kjøtteteren i «Haisommer» til å se ut som en skvetten makrell

Og Jason Statham orker såvidt å endre fornavn og ansiktsuttrykk

«Megalodon»

3 1 6

Action/eventyr

Regi:

Jon Turteltaub

Skuespillere:

Jason Statham, Li Bingbing, Ruby Rose, Rainn Wilson

Premieredato:

17. august 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«The Meg»

«Kunne helt klart vært verre.»
Se alle anmeldelser

FILM: Jason Statham har funnet raskeste rute ned i gullgruven. Han har funnet den perfekte kombinasjonen for seg selv: Maksimalt trente biceps og minimalt trente ansiktsmuskler, samt nådeløst valg av identiske hovedroller i såvidt forskjellige filmer.

Det er den typen usentimentale fremferd som har gjort ham til arvtageren til Bruce Willis i den popkulturelle slotten for handlekraftige actionhelter med skinnet skalle og en egen evne til å ta de ofte hårreisende konseptene som omgir dem med knusende ro. Statham deler for øvrig også Willis’ evner som komedieskuespiller, skjønt den må du til filmer som «Spy» og «Snatch» for å finne. I «Megalodon» gidder han knapt å forandre navnet sitt.

Kanonføde

Jason, sorry, «Jonas», er dypvannsdykkeren som blir tilkalt til en fancy forskningsstasjon ute i havgapet fordi noe har gått fryktelig galt. Det har det jo som regel. Denne gang er det snakk om en ekspedisjon til havets dypeste dyp, og det som er å finne der: En forhistorisk monsterhai som får kjøtteteren i «Haisommer» til å se ut som en skvetten makrell. Både ekskoner og potensielle nye flammer er blant de som står i fare for å bli kveldsmat. Men det spørs om ikke det er det upåklagelig etnisk mangfoldige forskerteamet, som i praksis har «kanonføde» stemplet i pannen, som står i fare for å ryke først.

«Megalodon» kunne helt klart vært verre. For det meste skjer det alle forventer: Ymse haiangrep, mens den raskt krympende kollegagruppen går rundt i vanlige klær og ytrer absurde replikker på en mer avslappet måte enn noen strengt tatt kunne forvente.

Tørt og sterilt

Men det hele er merkelig sterilt. Det kunne være fristende å si tørt. «Megalodon» er nok et eksempel på den typen produkter det er mange av om dagen, der vestlige muskler møter kinesiske penger foran samme, enorme greenscreen. Til å handle om folk som blir eller kan bli spist er det hele også oppsiktsvekkende blodfattig; de fleste dødsfall skjer raskt og pyntelig og uten å risikere for mye med hensyn til internasjonale aldersgrenser. Det føles aldri som om tilskueren er noe sted, og slett ikke på havets bunn. Effektmakeriet spiller hovedrollen, ikke minst i den overdimensjonerte sluttkonfrontasjonen mellom mann og hai. Kanskje det også er en del av Stathams finansieringsplan.