Far og sønn på samme cd

På sin nye plate spiller Håvard Gimse og Oslo-Filharmonien klaverkonserter av David Monrad Johansen (1888-1974) og Johan Kvandal (1919-1999). De to var far og sønn, men kolliderende mennesketyper.

- De hadde nok temmelig forskjellig temperament. Monrad Johansen var mer kolerisk og ganske kjapp i vendinga, Kvandal var tilsynelatende litt langsommere. Men jeg har møtt folk som opplevde en temperamentsfull Johan, han var bare mer behersket, sier Håvard Gimse. Mesterpianisten kjente Kvandal godt og uroppførte klaverkonserten hans i 1999, den hittil eneste konsertframføringen av verket.

- Monrad Johansen ble kalt «Sjefen»?

- Ja, og han var sannsynligvis en dominerende skikkelse. Johan var en veldig beskjeden fyr og fikk ikke mye støtte og respekt fra faren i oppveksten. Han tok timer i komposisjon hos Geirr Tveitt og pianotimer hos kona til Tveitt, og hun syntes nok at han var en stille og litt forsagt fyr som ikke fikk ordentlig fart på sakene. Han svevde ikke på noen akkurat på noen suksessky i de åra før krigen.

- Kvandal-konserten var et bestillingsverk fra Ungdomssymfonikerne og Elverumfestivalen?

- Ja. Den skulle vært uroppført i 98, men Johan fikk den ikke ferdig. Det var mye som gikk litt trådt for ham på den tida, det er fra da denne berømmelige historien om «Elgsonaten» stammer. Han ble forsinket med en bestilling fordi han stadig ble forstyrret av en elg som glodde på ham gjennom vinduet. «Hver gang jeg ser opp, står denne elgen her…» klagde han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Da han omsider hadde fullført de to første satsene i klaverkonserten, vegret han for å skrive en tredjesats?

- Han påsto at det ville han ikke fikse. Jeg foreslo en kort, rask sats, men nei, han var ikke så sikker på det. Men dagen etter ringte han og sa: «Nå er jeg i gang!», og da gikk det kjapt.

- Monrad Johansen-konserten ble urframført av Jan Henrik Kayser rundt 1950. Hvordan kom du borti den?

- Leif Ove (Andsnes) tipset meg da vi studerte i Bergen. Han hadde fått den anbefalt av den danske dirigenten Thomas Dausgaard. Leif Ove hadde ikke tid til å lære seg konserten da og lurte på om jeg var interessert.

- Den klinger Ravel-inspirert?

- Ja, Monrad Johansen prøvde seg i flere stilretninger og er et konglomerat av mye. Konserten hans har veldig mye energi, mens Kvandals er mer lyrisk. Jeg synes tonespråket til Kvandal er ganske rørende, en form for inntrengende stemme som sier: «vær så snill og hør på det jeg har å si selv om jeg ikke klarer å snakke så veldig høyt». Han var seg veldig bevisst at han sto på en tradisjonsbærerside, i motsetning til andre samtidige komponister som var mer modernistiske. Han snakket mye om at han syntes han hadde fått mye kjeft av kollegene sine.

- Var han bitter?

- Nei, men han var en mann som hadde fått kjørt seg mye helt fra barndommen. Jeg tror Kvandal vil vokse som komponist med tida. Håndverket hans er så utrolig skikkelig hele veien, og selv om han på mange måter levde 50 år for seint, er han ikke den eneste. Geirr Tveitt, for eksempel, har en renessanse nå, men han levde ifølge vennene sine mange hundre år for seint. Så det kan gå bra å være litt i utakt med tida.