Far out, man

«Taking Woodstock» er ufokusert, halvinteressant og rotete.

||| FILM: I 1969 samlet musikkfestivalen Woodstock nærmere 500 000 fredskåte, marihuanadampende mennesker på en åker i den lille byen Bethel, utenfor New York. På plakaten sto navn som Grateful Dead, Janis Joplin, The Who, The Band, Hendrix og Crosby, Stills & Nash. Legenden lever fremdeles, festivalen anses som en kulturhistorisk milepæl, og Oscar-vinner Ang Lees filmatisering av Elliot Tobers biografi «Taking Woodstock: A True Story of a Riot, a Concert and a Life», selges med undertittelen: «En generasjon begynte i hans bakgård».


Joint

Filmen handler om Elliot Tiber, en ung mann som har forlatt sin leilighet i Greenwich Village, NY, for å redde foreldrenes skakkjørte motell fra nedleggelse. I ren frustrasjon kontakter Elliot Woodstock Ventures, en festivalarrangør som har mistet konsertlisensen i nabobyen Wallkili. Han tilbyr festivalarrangørene konsertlisens og overnatting, og før han rekker å si joint står nærmere en halv million hippier på plenen hans.


Halvinteressant

Det sies at noveller blir de beste filmmanusene. Skal jeg dømme ut fra «Taking Woodstock» blir biografier de verste. «Taking Woodstock» er en svært rotete affære som griper over for mye på for kort tid. I stedet for å lage en film om musikken og festivalen, har Ang Lee forsøksvis laget en film om en ung, homofil manns løsrivelse fra egne foreldre. Festivalen spiller annenfiolin. En spennende vri for å si noe overordnet om festivalens ettermæle. Problemet er at historien som fortelles er svært ufokusert, og det føles som om vi har reist til Bethel, vel vitende om at det pågår en festival av historiske dimensjoner rett rundt hjørnet. Vi hører så vidt musikken, men er for opptatt med snevre diskusjoner, med halvinteressante figurer, til å komme oss til selve festivalområdet.


«Taking Woodstock»

3 1 6
Regi:

Ang Lee

Orginaltittel:

«Taking Woodstock»

Se alle anmeldelser