Får Scrat omsider nøtta si?

«Istid 4 - Kontinenter på avveie» sklir rundt. I for mange retninger.

FILM: Det er de som insisterer på at handling taler høyere enn ord. «Istid»-filmene er kanskje de aller mest fysiske av de siste årenes store animasjonssatsinger, i den gode, gamle skli-på-bananskall-tradisjonen.

I en epoke som kalles «istiden» trenger man ikke bananskall for å rutsje og ramle. Våre helter, mammuten Manny (Otto Jespersen), sabeltanntigeren Diego (Sven Nordin) og dovendyret Sid (Dagfinn Lyngbø), får gjort mye av begge deler. Dette er animert slapstick, basert på fysisk timing og stakkato bevegelser og mimikk, med ekornet Scrat som fremste eksponent. Scrat har jaget nøtten sin i ti år og tre foregående filmer uten å trenge så mye som en pust i bakken. Han får ikke så mye ro, indre eller ytre, denne gangen heller.

Mammut-Odyssevs
I «Istid 4 - Kontinenter på avveie» er landskapet vennene ferdes i, enda mer kupert enn før. Krefter i jordens indre settes i sving, ikke uten at Scrat har hatt en pote med i spillet, og kontinentalplatene begynner å bevege seg. Snart er Manny, Diego, Sid og Scrat adskilt fra familie og venner. Filmen handler om ferden hjem.

De litterært anlagte kan ha en viss moro av parallellen til Odyssevs' mytiske ferd hjem til Penelope - den hjemmekjære familiefaren Manny er den eneste som skjønner at han må stoppe ørene for å stå imot sirenesangen som plutselig slår mot dem. Hovedfienden er likevel ape-sjørøverkapteinen Gutt og hans frodige fauna av et mannskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Velkommen, bestemor
Men det er for mange reiser, og for mange historiespor, og for mange dyr. Alle skal ha sin romanse, eller foreldrekonflikt, eller vennekrangel. Mannys tenåringsdatter Fersken går gjennom en uutholdelig kjedelig prosess for å komme til konklusjonen at det ikke er verd å snu ryggen til gamle venner for å henge med de populære barna.

Karaktertegning er ikke filmskapernes force, og flere av karakterene er så usympatiske eller imbesile eller begge deler at det er vanskelig å bry seg om dem. Manus er uten vidd eller særpreg. Skjønt: Sids elskelig mannevonde bestemor er et bra tilskudd til teamet.

Stilig slag
Når våre venner tier stille og slåss, blir det andre boller. Et slag på en frodig øy, mellom Manny og kapteinen og deres respektive støttespillere er et energisk opptrinn basert på en velprøvd tegnefilmoppskrift der det hovedpersonene måtte ha for hånden, brukes på en måte som gir assosiasjoner til andre typer filmer og fortellinger. Et klassisk eksempel er snøballkrigen mellom Donald Duck og Ole, Dole og Doffen i Disneys julekavalkade.

I «Istid 4» brukes blader og skjell som fly og våpen, og hele den oppfinnsomme sekvensen minner om en film om Iwo Jima eller Pearl Harbour.

Men som med alle gode ting, slutter slaget altfor tidlig.

«Istid 4 - Kontinenter på avveie»

3 1 6
Regi:

Steve Martino, Mike Thurmeier

Se alle anmeldelser