FILM: Det er de som insisterer på at handling taler høyere enn ord. «Istid»-filmene er kanskje de aller mest fysiske av de siste årenes store animasjonssatsinger, i den gode, gamle skli-på-bananskall-tradisjonen.

I en epoke som kalles «istiden» trenger man ikke bananskall for å rutsje og ramle. Våre helter, mammuten Manny (Otto Jespersen), sabeltanntigeren Diego (Sven Nordin) og dovendyret Sid (Dagfinn Lyngbø), får gjort mye av begge deler. Dette er animert slapstick, basert på fysisk timing og stakkato bevegelser og mimikk, med ekornet Scrat som fremste eksponent. Scrat har jaget nøtten sin i ti år og tre foregående filmer uten å trenge så mye som en pust i bakken. Han får ikke så mye ro, indre eller ytre, denne gangen heller.

Mammut-Odyssevs I «Istid 4 - Kontinenter på avveie» er landskapet vennene ferdes i, enda mer kupert enn før. Krefter i jordens indre settes i sving, ikke uten at Scrat har hatt en pote med i spillet, og kontinentalplatene begynner å bevege seg. Snart er Manny, Diego, Sid og Scrat adskilt fra familie og venner. Filmen handler om ferden hjem.

De litterært anlagte kan ha en viss moro av parallellen til Odyssevs' mytiske ferd hjem til Penelope - den hjemmekjære familiefaren Manny er den eneste som skjønner at han må stoppe ørene for å stå imot sirenesangen som plutselig slår mot dem. Hovedfienden er likevel ape-sjørøverkapteinen Gutt og hans frodige fauna av et mannskap.