«Får Tarantino og Carpenter til å framstå som pingler»

Nevene står for praten i «Valhalla Rising».

||| FILM: Herved bevist.

Det finnes en regissør som kan få filmtøffinger som Quentin Tarantino og John Carpenter til å fremstå som pingler. Han heter Nicolas Winding Refn og er dansk, han har tidligere stått bak hardbarkede kultklassikere som «Bleeder» og de tre «Pusher»-filmene, og allerede når han lar Mads Mikkelsen spenne sin fiende over en stein, sprette opp magen hans med en pilespiss og dra ut innvollene, vet du at han ikke leker butikk.

«Valhalla Rising», som Refn har skrevet sammen med norske Roy Jacobsen, er dels voldsepos og dels kunstfilm. Her surkler det i blod og knekker i brukne nakker: Volden er påtrengende og kompromissløs, men den har mål og mening. De slitne vikingene som befolker filmen har muligens ikke språk til å stille spørsmålet, men det dreier seg om livet, og hvorfor man skal orke å holde det gående.

Nær galskapenOne Eye (Mads Mikkelsen) er en slags gladiator, en uovervinnelig slåsskjempe som bringer sine eiere noen glimt av forlystelse når han moser sine motstandere. Resten av tiden holdes han fange i et trangt bur av tre.

Men One Eye bryter seg fri fra fangenskapet og begir seg ut på en reise ifølge med slavegutten Are. På veien møter de en gruppe kristne vikinger på vei mot Jerusalem.

Men de kristne krigerne oppfører seg ikke særlig nestekjærlig, og guden de ber styre skrittene sine, er påfallende taus. Reisen blir stadig mer surrealistisk og galskapen rykker dem stadig tettere inn på livet.

Karismatisk Mikkelsen«Valhalla Rising» er fascinerende og ubehagelig og nærmest hypnotiserende, en gjørmete og grim verden der små klaser av mennesker karrer seg gjennom regn og vind og bare kan håpe at de rekker å drepe sin fiende før fienden dreper dem.

Kostymene er ubeskjedent anakronistiske og peker på filmen som kunstnerisk produkt. Kampscenene veksler med vakre, blågrønne naturbilder fra det skotske høylandet og drømmende bilder av hav og himmel som handler mer om hva som skjer inne i vikingene enn utenfor.

Ikke mange ord ytres. Mads Mikkelsen har ikke en eneste replikk, men bærer hovedrollen med stoisk karisma. Men historien hans virker ikke helt forløst, filmen blir tidvis seig og noe pompøs, og på slutten er det nærliggende å spørre hva som var hensikten med det hele.

Men mens det står på, er det umulig å se vekk.