Får vi en norsk tamilsak?

Tidlig på 1990-tallet rullet «Tamil-saken» i Danmark som endte med at Poul Schlüter måtte trekke seg som statsminister. Det direkte utgangspunktet for saken var en berostillelse i behandlingen av søknader om familiegjenforening fra tamilske flyktninger. Indirekte berørte den byråkratiets feilinformering av politikere gjennom tilbakeholdelse av fakta om situasjonen på Sri Lanka. Er det grunnlag for en «tamilsak» også i Norge?

Lørdag 31. oktober meldte Dagbladet at tamilske asylsøkere nå «gjemmer seg i panikk». Etter at søknader fra denne gruppen i en årrekke er blitt avslått uten at vedtakene er blitt iverksatt, mobiliserer den norske utlendingsforvaltningen igjen for å kaste tamilske asylsøkere fra Sri Lanka ut av Norge. Det er ikke første gangen. De av oss som har vært med en stund kjenner mønsteret fra 1987, 1990, 1992 og 1995. Vi vet hva som foregår nå: Interne notater skrives i Utlendingsdirektoratet, detaljerte retningslinjer avklares i møter med Justisdepartementet, kartlegging av tamilske bostedsadresser foretas av lokale politikammer, forhandlinger med srilankisk immigrasjon føres av forvaltningens utsendte medarbeidere på Sri Lanka. Knapt noen annen gruppe asylsøkere har utlendingsmyndighetenes arbeidsmaur ofret så mye tid og krefter på å holde ute fra Norge. Det paradoksale er at til tross for denne innsatsen har det kun lykkes å sende et fåtall - trolig mindre enn 50 - tamiler tilbake til hjemlandet siden de første søkte beskyttelse i Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Hver gang har den politiske ledelse kommet til at belastningen - tross alt - ville være for stor, omfanget av krig og almen lidelse på Sri Lanka tatt i betraktning. Vil innsatsen betale seg denne gang?

Utvilsomt er forvaltningens beste kort norske mediers nonchalante mangel på dekning av konflikten i et land hvor et etter hvert betydelig antall norske borgere har sine foreldre, besteforeldre og søsken. Fra selve utviklingen på Sri Lanka er det imidlertid ingen hjelp å få.

President Chandrika Kumaratunga, som ble valgt i 1994, oppfattes i enkelte vestlige sirkler som en garantist for overholdelse av menneskerettigheter og en utvikling mot fred på Sri Lanka. Ser vi på de harde fakta, er det lite grunnlag for en slik forståelse. Ifølge en opptelling gjort av en offiser i det srilankiske luftforsvaret, var antallet drepte regjeringssoldater i perioden juli 1983- november 1994 6408. I Kumaratungas regjeringsperiode fra november 1994 til mars 1998 var det tilsvarende tallet 15334, m.a.o. mer enn det dobbelte (Weekend Express 18.4.98). Til dette tallet kommer antallet drepte etter mars 1998. Uten at dette har vært ofret oppmerksomhet i Norge, har det siden begynnelsen av juni pågått voldsomme kamper mellom regjeringsstyrkene og den tamilske geriljaen på Sri Lanka. Bare på regjeringssiden har det i disse kampene gått med minst 1500 regjeringssoldater. Ifølge regjeringskilder ligger tapstallet på geriljaens side på ca. 1000 siden begynnelsen av juni.

Tapene av soldater er selvfølgelig bare en liten del av de humanitære kostnader krigen på Sri Lanka fører med seg. Ifølge offisiell statistikk lå antallet internflyktninger i de tamilske områdene hvor krigen pågår før de siste krigshandlingene på 768537. Dette tilsvarer mer enn en tredjedel av den totale tamilske førkrigsbefolkningen. Siden en annen tredjedel allerede er flyktet ut av landet, utgjør tallet i dag ca. halvparten av den gjenværende befolkningen. Mange av disse lever i områder kontrollert av geriljaen, hvor det ikke er mulig å bringe inn tilstrekkelig med mat og medisiner. Som et resultat har man derfor sett utbrudd av kolera og mangelsykdommer. Et annet forhold er at selv om geriljaen har vist seg sterk, har deres tap i de siste kampene medført et stort behov for nytt soldatmateriale. Ifølge den lokale menneskerettighetsorganisasjonen UTHR har dette medført et sterkt økende press på familier i geriljakontrollerte områder for å få dem til å avgi barn til styrkene (UTHR Information Bulletin No. 17, juli -98). I etterkant av de siste kampene har regjeringshæren framvist barn på 12- 13 år tatt som krigsfanger. Disse har hevdet at de ble tvangsvervet av geriljaen

Utlendingsforvaltningens argument for å avslå tamilske asylsøknader har gjennom alle år vært at situasjonen for den tamilske minoriteten er trygg utenfor krigssonen. Man skal ha en spesiell oppfatning av menneskerettigheter for å hevde dette. «Utenomrettslige, summariske og tilfeldige henrettelser på sivile er blitt et allestedsnærværende trekk ved dagliglivet på Sri Lanka,» heter det i en ikke publisert rapport fra en av FNs spesialrapportører som i sommer ble lest opp i det srilankiske parlamentet (The Hindu 14.6.98). Amnesty International slår i sin rapport for 1997 fast at «tusener av tamiler ble arrestert, inkludert mengder av mulige samvittighetsfanger. Tortur og mishandling i hærens og politiets varetekt var utbredt». Ifølge rapporten for 1997 fra FNs arbeidsgruppe for ufrivillige forsvinninger, var Sri Lanka det land med det høyeste antall «forsvinninger» i 1997. Arbeidsgruppen bak rapporten uttaler at den «er alarmert av den nylige gjeninnføringen av den systematiske praksis med tvungne forsvinninger på Sri Lanka», og noterer seg at de mest utsatte er «tamilske personer som er internflyktninger på grunn av konflikten og som oppholder seg i midlertidige tilholdssteder som kirker eller skoler». Viktig for forståelsen av denne problematikken er at det nylig er fastslått at regjeringssiden i konflikten fortsatt benytter hemmelige, eller såkalte «ikke-autoriserte», interneringssteder (se Amnesty Internatonal Bulletin 3.10.98).

Hvilken grad av trygghet tamiler har utenfor krigssonen, kan måles på situasjonen i Jaffna-området, den nordlige delen av landet hvor regjeringsstyrkene har hatt kontroll siden 1995. Amnesty International fastslo i en rapport fra 1997 at organisasjonen har sikre indikasjoner på at ca. 600 personer «forsvant» i dette området i 1996. Hvor det blir av enkelte av dem som «forsvinner», er nå forhåpentligvis i ferd med å bli klarlagt. En soldat fra sikkerhetsstyrkene, forøvrig en som er dømt for voldtekt og drap på tamilske sivile, har med nøyaktig stedsangivelse vitnet om at mange av dem som ble borte i Jaffna, ligger begravet i massegraver. Til tross for krav fra både lokale og internasjonale MR-organisasjoner har regjeringen foreløpig ikke tatt konkrete skritt for å undersøke saken.

Asylsøkere sendes ikke tilbake til Jaffna, vil ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet stå fram og si - de sendes til hovedstaden Colombo i den sydlige delen av landet. Det ble også 192 asylsøkere som ble hjemsendt fra Senegal i februar inneværende år. Der ble de øyeblikkelig internert. En av dem ble sluppet fri i mars, men igjen pågrepet og torturert for åpen scene på en politistasjon i sentrum av Colombo. Hva den generelle situasjonen for de tamilske internflyktningene i Colombo angår, er det dominerende problemet nattlige husundersøkelser, gjentatte arrestasjoner og almen trakassering i forbindelse med sikkerhetsstyrkenes jakt på geriljamedlemmer. De sikkerhetsstyrkene som står bak denne jakten, er de samme som må antas å stå bak «forsvinningene» i Jaffna. Norske utlendingsmyndigheter legger ikke vekt på dette, noe srilankiske myndigheter faktisk gjør. Sist sommer la regjeringen fram en omfattende plan for å møte, som det heter, «unødig trakassering av tamiler».

Et alvorlig aspekt ved gjenopptakelsen av praksisen med å tvangssende tamiler til hjemlandet, er at den reiser spørsmålet om forvaltningens faglige kompetanse. Dette må ikke misforstås: Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet er godt kjent med alle aspekter ved situasjonen på Sri Lanka - de vet hva de gjør og ber ikke om tilgivelse. Spørsmålet er om den politiske ledelse på en ordentlig måte er gjort kjent med både hva som er situasjonen i søkernes hjemland, og - ikke minst - hvilken belastning det vil medføre å effektuere det store antall negative vedtak som venter. Det er som premissleverandør utlendingsforvaltningen kontinuerlig synes å svikte sin oppgave.