HYLLES: I Sverige er reaksjonene i hovedsak hyllende, skriver Eva Lundgren.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HYLLES: I Sverige er reaksjonene i hovedsak hyllende, skriver Eva Lundgren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Farbror Skavlan

Skavlan tilpasset seg et svensk medieblikk, og utløste storm i Norge

Meninger

Marie Simonsen (Dagbladet 30/3) og mange av hennes kolleger overtar lydig Fredrik Skavlans utbasunering: Den store forskjellen på svenske og norske reaksjoner etter intervjuet med Jimmie Åkesson skyldes at nordmenn flest ikke kjenner til Sverigedemokratene og deres partileder, de vet ikke vet hvor «kontroversiell» Jimmie Åkesson er.

Som kjent er kritikken mot programlederen massiv i Norge, i Sverige er den mer delt, men i hovedsak Skavlan-hyllende. Jeg har bodd i Sverige i 25 år, kjenner godt til Jimmie Åkesson, hans partifeller og partiets fortidige røtter. Det er ingen sympatisk kunnskap å ha. Likevel reagerer jeg «norsk».

Problemet er ikke, som Simonsen med flere synes å mene, at «kritiske spørsmål» ble stilt. Det ble de ikke. I stedet for velmotiverte, kritiske spørsmål usikret Skavlan revolveren, dro frem ettords karakteristikker og etiketter (parasitter, kakerlakker, rasist), avbrøt så snart intervjuobjektet ytret seg, tittet hånlig og foraktfullt på Åkesson.

Med et kroppsspråk som signaliserte at intervjueren åpenbart var opphisset ved å pulverisere en person, holdt han på å overgå i orgiastisk nytelse. Farbror Skavlan var slett ingen «profesjonell» journalist, han hadde tatt på seg rollen som mobber. Og det virket som han nøt den til fulle.

Jeg vil likevel forsvare ham, men bare litt. Det Fredrik Skavlan gjorde, var å ta på seg det rådende svenske medieblikket. Dette blikket er konsensusorientert, rasjonelt og uhyre fint i kanten («humant») — hvilket også er det nærmeste man kommer et rådende svensk selvbilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svenske journalister opptrer i flokk, ikke mer enn en rådende mening eller analyse kan gjelde til enhver tid; meninger som avviker, påkaller angstanfall, tilbakeholdte riktignok. Som i dette tilfellet — man samles og blir ett, konsolideres, omkring Fienden, jaktredskapet hylles på alle hold. I andre sammenhenger, det må også sies, finnes det to sider i det svenske debattrommet, det råder nemlig en sterk polarisering mellom høyre- og venstrejournalister langs den politiske skalaen. Alt dette innebærer dessverre også en sterk normstyring.

«Rett» eller «feil» er en temmelig enerådende målestokk, og i stedet for å argumentere for hva som kan karakteriseres som det ene eller det andre, blir det tilstrekkelig å klistre etiketter på personer og meninger. Dessuten orienterer man seg på begge siden av den politiske skalaen etter en hårdhet, frekkhet og brist på nyanserte tanker som langt overgår rett-feil målestokken..

Å skrike ekstremist, rasist, femininisthore etc. i det øyeblikk man øyner noe(n) som ikke faller innenfor det normative rommet, er erfaringer mange har fått. Den som får slike etiketter klebet på seg, kan rettelig møtes med et kor av hån, latterliggjøring og fornedring. Reagerer noen mot det, tas karakteristikken "offerkofte" frem. Den mest foraktede av alle klær; man — «hen» heter det på svensk — er da sterk og rasjonell.

Det offentlige debattrommet i Sverige er steinhardt. I selvbildet at man ikke lar seg styre av uvedkommende følelser, at man er rasjonell og human, står opp for de svake, utgruppene, rommer samtaleklimaet mye hat og forakt. Det er denne svenske konteksten Fredrik Skavlan gjorde til sin egen da han tok på de svenske mediebrillene og intervjuet Jimmie Åkesson forrige fredag.

Johan Croneman, en kjent, ja typisk nok «kontroversiell» kolumnist, skriver i Dagens nyheter (31/3) apropos reaksjonsforskjellene på begge sider av Kjølen, at han ikke synes det er vanskelig å akseptere de seere som har empati for et sykt menneske, vi er jo ganske mange i dette landet som har besøkt samme sykdomstrakter som Jimmie Åkesson, skriver han. Jeg liker å tenke tanken at den norske offentlighet rommer flere følelser av empati enn det svenske offentlige rom.

Og jeg velger meg Norge i denne henseende: Motsatt den svenske normen, er det ingen skam å vise medmenneskelige følelser, heller ikke i det offentlige rom.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook