FEIRET I GÅR: Kolombianere feiret i går fredsavtalen mellom FARC og den kolombianske regjeringen i hovedstaden Bogota med ballonger som formet ordet paz (fred).
 Foto: NTB Scanpix<div><br></div>
FEIRET I GÅR: Kolombianere feiret i går fredsavtalen mellom FARC og den kolombianske regjeringen i hovedstaden Bogota med ballonger som formet ordet paz (fred). Foto: NTB Scanpix

Vis mer

FARC har oppført seg som alt annet enn de forsvarsløses forsvarer

FARC og regjeringen i Colombia underskrev fredsavtale.

Meninger

Fredsavtalen mellom FARC og kolombianske myndigheter, underskrevet natt til i går, markerer slutten på en mer enn 50 år lang konflikt. Hvorfor har borgerkrigen i Colombia vart så lenge?

Latin-Amerika pleide å være en region med mye konflikt. Så nylig som på slutten av 80-tallet var rundt 15 prosent av land i regionen i konflikt. Disse inkluderte langvarige og meget voldelige konflikter som borgerkrigene i Guatemala og El Salvador. Alle disse krigene er avsluttet, og Colombia er nå det eneste landet i regionen som fremdeles er i krig.

Konflikten mellom FARC og kolombianske myndigheter har røtter tilbake til konflikten mellom det liberale og konservative partiet på 50-tallet, den såkalte la violencia. Den endte med at de liberale og konservative ganske enkelt ble enige om å la makten gå på omgang mellom de to. De bygget et ekskluderende politisk system hvor nye partier eller andre stemmer ikke hadde tilgang.

Konsentrert politisk makt førte, som alltid, til konsentrert økonomisk makt. På slutten av 70-tallet eide fem prosent av befolkningen mellom 70 og 80 prosent av alt jordbruksland. Sentrale myndigheter investerte lite eller ingenting i Colombias rurale områder, som var, og i stor grad fremdeles er, preget av fattigdom og nød.

Dette visste seg å være fruktbar jord for kommunistiske bevegelser. Det kommunistiske partiet organiserte bønder, ga dem utdannelse, drev helsesentre og kjempet for deres rettigheter. Men partiet organiserte også «selvforsvars»-grupper, hvor bønder ble gitt våpenopplæring. De organiserte streiker, opptøyer, landokkupasjon og, i enkelte tilfeller, direkte utfordret hæren militært.

Veien herfra til opprettelsen av FARC var kort. Men FARC var helt fra begynnelsen av mye mer enn en geriljaorganisasjon. En bærebjelke i FARCs kamp mot staten var en strategi som kombinerte militære, politiske og økonomiske verktøy. FARC kalte det: la combinacion de todas las formas de lucha; kombinasjonen av alle former for kamp. Som et ledd i «kombinasjonen» lanserte FARC i 1985 et politisk parti: Union Patriotica. Partiet ble møtt med massive mengder vold. Partiledere falt som fluer i regelrette politiske attentat.

Disse politiske drapene ble for det meste ikke utført av myndighetene selv, men av paramilitære grupper. Paramilitære grupper, som AUC eller forente selvforsvarsstyrker av Colombia, var høyreorienterte grupper som hevdet å kjempe på statens side mot geriljagruppene.

Nettopp dette er viktig for å forstå hvorfor krigen i Colombia har vart så lenge. FARC og staten var aldri de eneste aktørene i konflikten. Også en lang rekke marxistisk orienterte geriljagrupper var involvert i kamphandlinger. Av disse er ELN fremdeles aktiv og har lovet å fortsette kampen mot myndighetene. På statens side fantes en lange rekke paramilitære grupper. Det er grupper som ikke direkte lå under hærens kommando, men som ofte koordinerte seg i kampen mot geriljagruppene. Disse paramilitære gruppene sto for mange av de verste massakrene i konflikten.

Antallet aktive grupper er en av hovedgrunnene til at konflikten har vart så lenge. Borgerkrig med flere grupper som kjemper parallelt, og ofte på tvers og mot hverandre, varer betydelig lengre enn de som, ganske enkelt, har en stat og opprørsgruppe. Grunnen til dette er at det er mye enklere å komme fram til en avtale når bare to parter skal bli enige enn når mange flere må bli fornøyde. Her illustrerer konflikten i Colombia samme dynamikk som krigen i Syria. Også her finner vi en mengde grupper som sloss både mot og med hverandre.

FARC er på sin side på ingen måte «helten» i historien her. Gruppen hadde kanskje i utgangspunktet noble hensikter, men siden det har FARC oppført seg som alt annet enn det de karakteriserte seg som, nemlig de forsvarsløses forsvarer.

Volden gruppen utøvde mot lokalbefolkningen, den beinharde revolusjonære justisen som krevde ekstreme straffer for små forbrytelser, utstrakt brukt av tortur og ikke minst bruken av kidnapping for å tjene penger, var en av hovedgrunnene til at de paramilitære gruppene ofte fant bred støtte i nettopp den befolkningen FARC kjempet for.

FARC beriket seg også på narkotikahandel. I forbindelse med dette knyttet de tette bånd til mange av de mest beryktede narkokartellene i Colombias historie. FARC på toppen av sin makt tjente hundrevis av millioner av dollar i året, om ikke mer, på denne handelen. IS blir for tiden omtalt som den rikeste opprørsgruppen i verden. Det er i så fall bare fordi FARC ikke lengre er like store og mektige.

Tilgangen på midler fra narkotikahandel er også en av hovedgrunnene til at konflikten har vart så lenge. Krig er dyrt, soldater må rekrutteres, lønnes, eller i hvert fall mates og kles og våpen og ammunisjon må kjøpes. Uten tilgang til midler fra narkohandel ville ikke FARC, eller de andre geriljagruppene, vært i stand til å vokse seg så store og militært sofistikerte, eller vært i stand til å holde på så lenge som de har gjort. Igjen er parallellene til Syria-krigen foruroligende.

Risikoen for konfliktgjenoppblussing i post-konflikt-samfunn er betydelig. For at Colombia ikke skal gå den veien er det spesielt to ting som må skje. For det første må landet bygge et reelt inkluderende politisk og økonomisk system. Konkret handler det først og fremst om å gjennomføre en landreform som gir folk på landsbygda en reell mulighet til å livnære seg. Dette vil i seg selv gjøre det betydelig mye mindre tiltalende å bli del av en geriljagruppe.

For det andre må staten, som den sterkeste parten akkurat nå, legge bånd på seg selv og faktisk innfri avtalen de nå har inngått med FARC. Et gjentakende problem i alle fredsprosesser er selvbindingsproblemer – hvordan skal rebellgrupper som i dag er relativt sterke stole på at staten faktisk holder det den lover etter at de har gitt fra seg våpnene? I dette vil det internasjonale samfunnet spille en helt sentral rolle. En mulig løsning er utplassering av fredsbevarende operasjoner i regi av FN. Slike styrker har løst tilsvarende bindingsproblemer i konflikter over hele verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook